Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Dette har jeg alltid synes er positivt; at man har åpne og kreative diskusjoner rundt ingredienser og prosesser i øl, med mål om å brygge enda bedre øl. Som nyfrelst gjær-entusiast slo det meg at vinfolk aldri snakker om gjær. «Er ikke det litt rart?» -tenkte jeg, «Det er jo også en fermentert drikk.»
Jeg prøvde å ta opp temaet med vinfolk, vinentusiaster og sommelierer. Stort sett ble jeg møtt med flakkende blikk, skuldertrekk og plutselig skifte av samtaletema. Vinfolk ville ikke snakke om gjær. Og etterhvert gikk det opp for meg hvorfor; fortellingen om gjær selger dårligere en fortellingen om terroir.
Alt dette dukket opp i hodet mitt da jeg leste denne omtalen av Raf Meert’s bok «Lambic, the Untamed Brussels Beer». (Zytophile er bloggen til Martyn Cornell, en britisk ølekspert, ølhistoriker og prisbelønt forfatter av bøker og artikler om øl og ølhistorie.) Raf Meert går i sin bok i strupen på en av de mest ikoniske øltypene i Belgia; lambic.
Lambic ble reddet fra utryddelse av noen belgiske stabeiser på 1960-70-tallet. Sakte men sikkert bygget de opp kvaliteten og statusen til det belgisk surølet, og skapte en til dels mytisk fortelling om det, skal vi tro Cornell og Meert.
I dag blir lambic regnet som noe av det ypperste, og selges dyrt over hele verden. Lambic-produsentene i Pajottenland er levende legender, og gjennom sin interesseorganisasjon HORAL er ølstilen definert og beskyttet.
HORAL har skapt fortellingen om det urgamle ølet i Belgia. Ølet som kun kan produseres i Pajottenland, der den unike villgjæren finnes.
Meert sier (grov forenklet) at lambic er mye yngre, brygget i Brussel, og villgjæren finnes over hele verden. (Han stiller også spørsmålstegn ved navnet lambic, og går så langt som å antyde at belgierne lært å brygge denne øltypen av engelskmenn..)
Men HORAL har den beste fortellingen.
Av og til kan en god fortelling være bedre enn virkeligheten, og noen ganger bedre enn selve produktet.