Nå tviler jeg sterkt på at heftige øl av typen Imperial IPA, Imperial Stout og andre øl med mye humle og/eller en alkoholprosent over 10% vil forsvinne med det første, men det er flere interessante tanker her dersom man skal prøve å se trendene innenfor ølverdenen. Det første man uansett bør merke seg er at hva slags øl man oppfatter som ekstremøl har endret seg mye i løpet av de siste årene i tillegg til at definisjonen nok vil variere fra person til person. For de fleste var nok Nøgne Ø # 100 å betrakte som et ekstremt øl da den kom i 2004, jeg må i alle fall flire litt når jeg leser min egen og flere andre sin beskrivelse av dette ølet når det kom på RateBeer. I dag vil nok dette ølet mest fremstå som et solid brygg innenfor en anerkjent sjanger. Som en liten digresjon kan jeg jo nevne at det var dette ølet jeg serverte min 22 år gamle datter til middag forrige uke da hun spurte etter et passe fyldig øl med god humleprofil og at dette falt i god smak.
For oss som har fulgt litt med de siste 10 årene så er det kanskje lett å føle at vi har sett og smakt det meste innenfor alle retninger nå. Man trekker jo av og til bare lett på skuldrene av nok en imperial IPA som i praksis bare er et relativt alkoholsterkt øl med svakt preg av karamellmalt som dufter fantastisk av en aller annen ny humletype og smaker sånn passe bittert. Vi har på en måte smakt det før, det er bare etiketten som er ny. Jeg elsker en god og bitter IPA, men er blitt stadig mer bevisst på at jeg også ønsker å finne en god maltbase bak en god humlekomposisjon. Selvsagt skal en IPA være bitter, men det skal også være en balanse. Hva er egentlig poenget med å pøse på med kostbar humle etter at 100 IBU nivået er nådd når den menneskelige smaksgane knapt er i stand til å detektere nyansene over dette? Vi vet jo nå faktisk hvordan et øl på 1000 IBU smaker.
Øl med høy alkoholprosent har også lenge vært en stor sak. Når så gjærtyper er blitt dyrket frem for å tåle opp mot 30 % alkohol, så har man tatt steget videre via frysedestillering til stadig nye rekorder. I dag finner man flere øl på en alkoholstyrke som man vanligvis betrakter som i meste laget selv for whisky. Klart det har vært morsomt å få anledning til å smake på disse ekstremitetene på samme måte som det har vært gøy å smake på øl med de mest fantasifulle tilsetninger. Det ser jo ikke ser ut til å være noen grense for hva man kan tilsette i et øl, eksotisk kaffe, te, frukt, urter, blomster samt ting utenfor den botaniske verden som i prosessen inkluderer funksjoner som finner sted i mårdyr, elefanter og bever (ja faktisk). Var det fortsatt noen som reagerte når vi hørte om øl tilsatt Viagra?
Ølbrygging handler ikke bare om hva man brygger med, men selve prosessen bak oppskriften og bryggingen. Mange har vært bevisst på å kunne fortelle en historie og gjerne toppe det hele med en eksklusiv innpakning som glassblåst flaske, eske av eksotisk tre, utstoppet ekorn etc. og ikke minst begrenset tilgjengelighet (les: høy eksklusivitetsfaktor). Øl har vært brygget på oppskrifter basert på arkeologiske funn og DNA profiler. Øl har vært brygget eller gjæret på havets bunn, i verdensrommet og for alt jeg vet kanskje av blinde dverger i en pyramide? Selv om jeg er åpen for å smake alt jeg kommer over og villig til å investere relativt mye for å få tilgang til spesielle øl ble grensen nådd for min del når det kom øl på markedet til en vanlig utsalgspris på 2.000,- og 3.000,- kroner flasken.
Klart det kan være viktig for et nyetablert bryggeri å kunne markere seg med ett eller annet uvanlig stunt for å bli lagt merke til i mengden. Det er dessverre ikke alltid nok å brygge fantastisk gode øl alene. Men det kan by på en ganske stor utfordring i dag å komme opp med noe som er ekstremt nok til å bli lagt merke til uten at man går over grensen til direkte tåpeligheter. Brewmeister Armageddon f.eks som i dag innehar verdensrekorden på 65 % alkohol blir for det meste bare møtt med virtuell hoderisting og dårlige anmeldelser på RateBeer i tillegg til at ryktene florerer om at det hele bare er en bløff. Om dette medfører riktighet og om ølet virkelig er dårlig skal jeg ikke ta stilling til, poenget er heller hvor lite oppmerksomhet dette ølet ble viet sammenlignet med BrewDog sine lignede stunt noen år tidligere.
"som øldrikkere har vi lært oss å skille mellom gode og dårlige øl uavhengig om de er på 120 IBU og 16 % alkohol eller 30 IBU og 4 % alkohol."
Jeg tror derfor på mange måter at de fleste grensene allerede er nådd i tilstrekkelig grad til at vi ikke kommer til å se så mye mer til denne type ekstremøl i tiden fremover. Det er fortsatt et stort marked for øl som har vært betraktet som ekstreme for noen år siden, men som øldrikkere har vi lært oss å skille mellom gode og dårlige øl uavhengig om de er på 120 IBU og 16 % alkohol eller 30 IBU og 4 % alkohol. I takt med at utvalg og tilgjengelighet har økt er vi blitt godt vant og mer kvalitetsbevisste enn at vi ser oss blinde på tall og eventyr. I sammenheng med at man er blitt mer oppmerksom på å gjenkjenne den virkelige kvaliteten bak tallene og historiene så tror jeg mange også er blitt mer oppmerksom på kvaliteten og kompleksiteten i ølstiler hvor smakene er mer subtile. Et godt eksempel på dette er Saison med beslektede ølstiler som Biere de Garde og Farmhouse Ales/Slåttøl som er blitt svært populære de to siste årene, spesielt i USA som vanligvis ligger noen år foran resten av ølverdenen. Vi ser at bryggerier som belgiske Fantôme, som helt siden starten har mer eller mindre satset på å brygge mange variasjoner av Saison, eksporterer nesten alt de brygger til USA. Skulle man komme over en flaske fra Fantôme i Belgia er det faktisk mulighet for at denne er importert fra USA. Amerikanske bryggerier som er dyktige på Saison gjør det også bra, eksempler på dette er Pretty Things, Stillwater Artisanal og ikke minst kometen Hill Farmstead Brewery som ble rangert som «Best Brewers In The World 2013» på RateBeer og samtidig fikk en av sine mange Saison kåret til årets beste nye øl for 2012.
For å komme tilbake til Ølentusiasten og Beeradvocate så gjør også disse et poeng ut av at mange av de største og mest solide amerikanske mikrobryggeriene som for eksempel Stone og Dogfish Head (vi snakker vel like mye filosofi her som størrelse når de omtales som mikro) satser mest på å etterkomme etterspørslene av de gode kjerneproduktene fremfor engangsbrygg. Årets Great American Beer Festival blir også trukket frem som et eksempel på at det skjer adskillig mindre eksperimentell brygging for tiden. Vi finner også eksempler på dette fra Europa, det har blant annet blitt adskillig mye stillere fra bråkmakerne BrewDog. Selv om det fortsatt kommer diverse imperials fra eikefat så er det tydelig at det satses mer på øl som Trashy Blonde, Alfpha dog, Lager 77 og Dead Pony Club som vi kan plukke opp i flasker og boks de fleste steder nå. Flotte øl alle sammen, men langt unna ekstremøl. Når man så i tillegg finner flere av nevnte øl i mellanøl versjon (for det svenske markedet) så forteller vel dette ganske tydelig at det ikke bare er ekstremøl kundegruppen det satses på for tiden.
Hva skjer så på det norske markedet? Ølrevolusjonen er fortsatt å betrakte som ung i dette landet og selv om vi til stadighet hører om at øl er den nye vinen og får nyutdannede ølkelnere så handler det fortsatt mest om pils fra de store aktørene. For de som er nyfrelste på «den nye vinen» er det ofte IPA som blir den store favoritten og ganske mange holder også fast på denne ølstilen som sin favoritt. Derfor havner gjerne denne ølstilen på bestselgerlisten uansett hvilket håndverksbryggeri man sjekker med. Men det ser også ut til å ha blitt et større marked for andre øl med tydelig humlepreg i butikk segmentet. Uten å ha noen salgsstatistikk tilgjengelig så tipper jeg at Lervigs Lucky Jack må være et av Norges mest solgte ale i butikkstyrke. Ægir kom nylig med Dag, en humlet American Pale Ale og Håndbryggeriets nyhet Humlesus er en gylden ale med masse humlesmak. Begge disse er skreddersydd for butikkmarkedet og sannsynligvis har Nøgne Ø når dette legges ut kommet ut med Global Pale Ale som også er en humlet American Pale ale for butikk. Alt dette er øl som burde kunne appellere både til ølnerder og nyfrelste «humlehoder» uten å være i nærheten av noe ekstremt.
For å avslutte med en slags konklusjon her så tror jeg vi fortsatt vil se mange gode øl med kraftig smak og høy alkohol. Så lenge ølene er gode og balanserte så vil de ikke bli betraktet som ekstreme lenger slik som tidligere. Men det vil samtidig åpnes opp et større marked for andre ølstiler og Imperial stilen vil kanskje ikke lenger bli så enerådende på topplistene til ølnerdene. Flere bryggerier vil kanskje konsentrere seg mer rundt det å perfeksjonere enkelte øltyper på bekostning av eksperimentering. Vi vil fortsatt se innovative brygg og kreative kombinasjoner, men dette vil nok handle mer om kvalitet enn ekstremitet fremover. Det jeg tror vi kommer til å se mindre av fremover er øl som er ekstreme bare for å være ekstreme. Eller for å si det på en annen måte; det vil spille mindre rolle hva slags ingredienser som brukes og hva slags fat ølet ligger på – det er hvordan det smaker som teller.
The post Er ekstremølenes tid forbi? appeared first on Ølportalen.