Er du misfornøyd med utelivet i vågen, festivalfylla om sommeren og informasjonsforbudet på lokal produsert håndverksøl? Skyld på skjenkekontrollen! Det er enkelt og alle gjør det nå for tiden så det må være trendy også.

Nå har vi nettopp planlagt og gjennomført Stavangers første spesialøl-festival, What’s Brewing. Dette gjorde vi, tro det eller ei, uten problemer med verken Bevillingseksjonen eller Skjenkekontrollen. Som festivalarrangører har vi forholdt oss til at vi er i Stavanger og her må regelverket følges til punkt og prikke.

Vi har ergret oss over hvor ulikt reglene praktiseres fra kommune til kommune. I Stavanger praktiseres reglene strengt, men konsist og rettferdig. Da vi forstod at vi var pent nødt å forholde oss til regelverket på en måte som ingen andre ølfestivaler i Norge må, la vi en plan.

Vi valgte å ha tett dialog med bevillingseksjonen. Nesten all kommunikasjon og alt av trykksaker ble sendt inn til gjennomsyn før publisering. Resten av Norges ølfestivaler publiserer lister over bryggerier, men dette kunne ikke vi gjøre her i Stavanger.  Så vi valgte å bruke humor og la ut en sensurert liste i overenstemmelse med norsk lov. Vi tok vår sensur ett steg lengre og byttet ut ordet BEER med BEEP. Vi lagde det vi mener var humoristisk kommunikasjon på bekostning av norsk lov og det skaffet oss masse oppmerksomhet.

Alkoholreklameforbudet som til å begynne med ga oss så mye hodebry, resulterte til slutt i unik omtale av festivalen i inn- og utland. Til tross for mye god omtale skulle vi selvfølgelig ønske at det var mulig, på nøytralt vis, å publisere en liste over bryggerier som deltar på festivalen og hvilke ølsorter de planlegger å ta med. Vi skulle gjerne sluppet å be våre besøkende bryggere ikle seg andre t-skjorter eller be dem teipe over sine bryggeri logoer. Derfor har vi sendt en høringsuttalelse til Helse- og omsorgsdepartementet på vegne av What’s Brewing og Ølfestivalnettverket (et nettverk av Norske ølfestivaler).

Churchill har uttalt at  “If you have ten thousand regulations you destroy all respect for the law.” De mange underlige utslagene av alkoholreklameforbudet ser ut til å ha samme effekt. Vi håper nå at denne misnøyen over tingenes tilstand har resultert i mange konstruktive innspill under høringsrunden som har omfattet endringer i alkoholforskriftens reklamebestemmelser. Vi tror nemlig at en oppmykning er helt nødvendig for at reklameforbudet skal bevare sin legitimitet i en tid hvor alle til stadighet utsettes for alkoholreklame fra utenlandske aktører (via sosiale media, sportssendinger osv.) Hvis utelivsaktører og media har behov for syndebukker er det lett å ta bevilling og skjenkekontrollen, men det er lovverket som bør endres. Det er mye uberettiget harselas.

Vi er stolte over å ha gjennomført Stavangers første spesialøl-festival og vil understreke at vi fikk god oppfølging og rådgivning av bevillingsseksjonen. De skal ha mye av æren for at festivalen fikk utelukkende positive tilbakemeldinger da skjenkekontrollen var på besøk.

Beste hilsen

David James Graham, James Goulding, Charles Magne Melhus, Erika Melhus, Anders Almås, Per Arne Alstad, Maren Grøtte, Christian Friestad og Andreas Melvær i What’s Brewing og Tou Scene

Dette innlegget ble først postet på Stavanger Aftenblads nettsider 11.11.14,
som et motsvar til innlegget «Skjenkekontrollør gjør din plikt«.
Vi har på forespørsel fått innlegget, og tilhørende bilder, fra Whats Brewing.

The post Vi elsker å hate skjenkekontrollen. appeared first on Ølportalen.

Vi har vel mer eller mindre mistet oversikten over hvor mange norske mikrobryggerier vi har i dag. Rundt 120, men det kommer nye til hver uke, ofte på steder man må lete etter på kartet. Og ølene deres? Noen gode, noen dårlige, noen kjedelige.
Jeg skriver lite om de virkelig dårlige bryggeriene. Det er noen av dem, ofte er det en pub som vil ha en snakkis, uten at det er noen dypere innsikt eller interesse for øl. Dette er steder der om står bak baren egentlig ikke liker øl – de drikker helst Kopparberg eller annen rusbrus.
Så har vi bryggerier som satser på det lokale markedet og som ikke vil skremme bort gjestene. Det er ikke noen unnskyldning for å være lat. Man kan likevel satse på mer smakfulle og balanserte øl enn de som leveres fra de store. Øl inspirert av tsjekkiske, tyske og engelske bryggerier som kan drikkes av halvlitersglass for å slukke tørsten, men der det er nok bitterhet i ettersmaken til å vurdere om du skal ta én til.

Bryggeveteran og lokalpatriot Kjetil Jikiun med sin første kokekjele. Han har senere fått med i aksjonæravtalen med HansaBorg at bryggeriet ikke skal flyttes fra Grimstad. Foto: Skjalg Ekeland / Den Norske Ølrevolusjonen

Mest respekt har jeg for de som har ambisjoner. Som belåner huset og sier opp jobben for å leve ut drømmen. Det er en del i den andre bølgen av norske mikrobryggerier. De har ikke volum, omsetning og erfaring på nivå med Nøgne Ø, Haandbryggeriet, Ægir, Kinn eller Lervig. Men noen av dem vil rykke opp på øverste nivå.

Austmann, Lindheim, Nøisom, Ego,  Balder, Voss, 7 Fjell og Veholt er de navnene jeg vil nevne. Spredt langs kysten fra svenskegrensen opp til Trondheim, men alle har ambisjoner om distribusjon ut over det lokale. Alle er i ferd med å utvikle sin egen profil, og jeg håper de vil spisse denne enda mer. Akkurat nå er dagligvarekjedene rede til å satse på øl, men jeg håper også det gis rom i barer, puber og restauranter for disse bryggeriene. Det kan hende de bør samarbeide om distribusjon og profilering også.

Men så til det jeg egentlig har på hjertet. Det er en kategori der jeg ikke har den samme entusiasmen. Dette er øl som hevder å ha lokal identitet, men når man ser litt nærmere på dem er markedsføringen mer viktig enn ølet og bryggingen, på samme måte som de globale produsentene. Her bør det skytes inn at jeg ikke har noe imot at Carlsberg eller InBev driver med sitt. Det angår meg stort sett ikke. Det jeg reagerer på er de som tror de kan lure meg.

Så er det en nykommer som spiller på østkantnostalgi i Oslo. Her er det Akerselva, arbeidersanger og oppvekst i trange kår som er bakteppet. Ølene er lansert med stort trøkk i supermarkedkjedene, og man har klare ambisjoner. En million liter pils skal man selge, her må Carlsberg passe seg. Endelig får Oslo sitt eget øl, forteller de mens de kjører massiv markedsføring i sosiale medier så lenge de kan før Helsedirektoratet oppdager dem. Dagsavisens gravende reporter mener å vite at juleølet deres er brygget på lokale ingredienser.

Kjetil Johnsen, på Grünerløkka Brygghus, brygger og flasker i Oslo Foto: Ove Haugland Jakobsen

To problemer. For det første er det flere bryggerier i Oslo fra før. Alle selger øl fra fat, et par av dem har flasketapping slik at ølene kan kjøpes i butikk og på polet. For det andre brygger de ikke i Oslo. Etter mye mas måtte de fortelle at ølet enn så lenge brygges i Arendal. Det bygges bryggeri i Oslo. Men det vil uansett ikke ha kapasitet til å brygge så mye øl som de har ambisjoner om å selge. Så Oslo øst-forbindelsen er ganske tynn.

Ringnss/Carlsberg har også sine svin på skogen. De presterer å trykke Norsk lokaløl på emballasjen for flere av pilstypene sine. Problem: Dette omfatter Tou og Nordlandspils. Det er lenge siden Carlsberg brygget øl i Stavanger. Det er enda lenger siden de brygget i Bodø. Men det bekymrer vel ikke markedsavdelingen. Samtidig er det jo slike provokasjoner som faktisk førte til etableringen av Lervig. Det kunne de jo fundere litt mer på.

Jeg har ingen ting imot kontraktbrygging. Jeg har ingen ting mot Mikkeller eller andre som ikke har noe fysisk bryggeri. Jeg forstår også at det brygges en og annen batch hos andre bryggerier hvis man ikke har flasketappeanlegg selv. Men når jeg kjøpet mat og drikke forventer jeg ærlighet om hvor det er produsert. Spesielt når geografi er en viktig del av markedsføringen.

Men det er kanskje bare jeg som er gammeldags.

Knut Albert Solem begynte å blogge lenger før dette var inn her landet.
Han er stadig på bryggeribesøk og sitter på en mengde informasjon om øl og bryggerier.
Han blogger på http://knutalbert.wordpress.com og han twiterer som @KnutAl

The post Hvor sa du ølet ble brygget? appeared first on Ølportalen.

Bergensavisen utroper Nøgne Øs Julesnadder til det beste juleølet i butikkstyrke i år. De kaster en sekser på terningen, og konkluderer med at ølet er en ”suveren vinner”. Dagbladets testpanel mener derimot at dette ”ølet er direkte mislykka” og belønner ølet med terningkast én. Man kan faktisk lure på om de har smakt det samme ølet.

Nå er ikke dette eksempelet enestående, men snarere regelen enn unntaket. Veien fra himmel til helvete i avisverden er overraskende kort.

I år kåret Dagbladet Lervigs Juleøl som best i butikkstyrke, noe som førte til at bryggeriet på fredag la ut den lakoniske Facebook-meldingen ”Lervig kommer greit ut i år med samme oppskrift som i fjor gav en toer på terningen”.

Godt øl: Bergensavisen mener at Nøgne Øs Julesnadder er en «suveren vinner» og kaster terningen seks.

Kan man som forbruker ta disse testene på alvor? Kan vi bruke dem som rettesnor? Det spørsmålet svarer kanskje avisene best på selv. Ifølge Bergensavisen er butikkjuleølene i år så spennende «at du ikke trenger å gå på polet», mens Dagbladet melder at «de aller fleste juleølene i butikk får terningkast tre eller lavere», og VG forteller at «feinscmeckerne går på Vinmonopolet for å kjøpe sitt juleøl». Og så veldig mye klokere kan man vel neppe bli?

Harelabbjournalistikk

Jeg vet om mange bryggere som har satt sitt eget juleøl i vrangstrupen, når de har lest disse testene. Ikke fordi de ikke tåler kritikk, men fordi de ikke forstår kritikken. Ølene omtales i ord og vendinger de sliter med å se at har en sammenheng med ølet de selv har brygget. Det kan tyde på mangel på kompetanse hos dem som smaker, men det kan også si noe om hvordan ølene smakes.

Ulike øl skal serveres ved ulike temperaturer. Rekkefølgen man velger, bør ikke være tilfeldig. Antallet øl som smakes bør stå i forhold til tiden som brukes. Og deltakerne bør ha et snev av forståelse av funksjonen ølet de smaker, er ment å ha.

Jeg tviler sterkt på at disse kriteriene følges.

Ifølge en deltaker i et av årets testpanel, smakte fire deltakere 31 ulike juleøl i løpet av to timer. Det vil si at man hadde i underkant av fire minutter på å smake, bedømme og diskutere seg frem til en konklusjon per øl. Nå skal man ha temmelig høy alkoholtoleranse for ikke å bli beruset av så mye øl i løpet av så kort tid, men man bør også ha topptrente smaksløker for i det hele tatt å klare si noe adekvat om så mange øl i løpet av så kort tid.

Det sier seg selv at oppgaven er bortimot umulig.

Hva er egentlig ”julete”? 

I takt med den økende interessen for godt øl i Norge, har det nærmest gått inflasjon i juleøl. Juleølet er ingen stramt definert type, men en relativt variert gruppe. I utgangspunktet var det norske industrijuleølet i slekt med tyske øl som bokkøl, bayer og wienerøl – og sånn er det i mange tilfeller ennå – men de seinere årene har juleølbegrepet blitt like tøyelig som sekken til julenissen. Det er for så vidt greit. Personlig foretrekker jeg en pale ale med godt humlebitt til julemiddagen (ja, jeg spiser pinnekjøtt), og jeg takker ikke nei til en god porter på julekvelden.

Dårlig øl: Dagbladet mener at Nøgne Øs Julesnadder er «direkte mislykka» og kaster terningen én.

I testene har begrepet JULETE sneket seg inn som et hedersord, et kvalitetskriterium. Men hva er egentlig smaken av jul? Er det smaken av nellik, ingefær og anis, av einerkvister eller granbar, knekk og karamell? Eller er det en personlig preferanse som henspiller på reinsdyr med røde neser eller grevinner med dårlig syn? I Dagbladets juleøltest karakteriseres de tre høyest rangerte ølene som ”veldig julete på smak”, ”smaker veldig av jul” og ”her er det mye jul”. Spør du meg blir betegnelsen tullete, intetsigende og abstrakt. Så lenge avisene godtar at et juleøl er et øl bryggeriene definerer som et juleøl, bør man vel også bedømme ølene utfra det de er og ikke gi dem ekstrapoeng fordi de er julete?

Lettbeint underholdning

Alt øl er ikke like godt – og jeg ser ingen problem i at det skrives om det – men jeg stoler ikke på avisenes lettvinte og tilfeldige domfellelser. I VGs test omtales Frydenlund Juleøl som ”infisert”, men får likevel en treer på terningen. I fjor trillet Dagbladet en sekser for Nøgne Øs Underlig Jul, og mente at ølet passer godt til lutefisk. Det kan godt hende at ølet fortjente sekseren på terningen, men neppe i møtet med lutefisk. Det høres ut som en fullstendig mismatch.

Det er neppe tilfeldig at hver eneste juleøltest ender opp med henvisning på forsiden av avisene. Sannheten er at juleøltestene er en tabloid øvelse som er skapt for å selge aviser. Juleølet er redusert til lettbeint underholdning på linje med Tone Damli Aaberge og ”Skal vi danse?”

Når avisene ikke tar juleøltestene på alvor, er det heller ingen grunn for at vi skal gjøre det.

—

Lenker: Bergensavisens juleøltest, Dagbladets juleøltest.

The post Kan vi ta juleøltestene på alvor? appeared first on Ølportalen.

Det er gledelig å se at medias juleøltester vekker så mye interesse og engasjement, selv om vi føler at det er litt urettferdig mot media at alle de dårlige sidene ved alle juleøltestene i fjor og i år samles sammen som «juleøltestene». For få år siden var testene basert på at popstjernene ble skjenket juleøl mens spissede sitatpenner ble flittig brukt. Dette har heldigvis endret seg.

For media er juleøltester «sikkert» stoff, derfor dukker de opp i mange aviser- Alle, både de som er ølnerder og bestemor som skal handle inn til julemiddag, tar en kikk for å se om hva er godt av årets øl. Vi skal allikevel ikke mistenke at folk stoler blindt på testene, de fleste leser nok flere tester og tar mye med en god klype salt.

Juleøltester i endring

De siste årene har avisene begynt å invitere folk fra serveringsbransjen og Vinmonopolet for å gjøre testene faglig sterkere. Når det også plutselig finnes et fagmiljø med øldommere fra Norbrygg med ølinteresserte som har trent på å smake øl og gi objektive tilbakemeldinger på dette, er det naturlig at en del journalister velger å ta kontakt med Norbrygg, i tillegg til andre ølinteresserte og folk i serveringsbransjen.

Dette fører flere komplikasjoner med seg. I «gamledager» gikk juleøltestene ut på ren subjektiv bedømmelse, det vil si at panelet kun uttaler seg i henhold til sine egne preferanser. En paneldeltaker som elsker trippel IPA vil da gi juleølet med mest humle høyest score, mens en som er glad i lyse lagere vil gi det tynneste ølet best score. Paneldeltagere har ofte ulik bakgrunn. En vininteressert har et annet referansebilde i henhold til ord og uttrykk, en med restaurantbakgrunn vil fokusere mer på hva slags mat ølet kan fungere til, og så videre. Dette mangfoldet er faktisk viktig å få med, det gjenspeiler befolkningen.

Hvordan foregår en juleøltest?

Alle slike tester utføres blindt, det vil si at ølene kommer i anonyme glass, og at dommerne skal beskrive ølet med tanke på lukt, smak og f.eks. hva slags mat det passer til. Logistikken på en slik test ser ofte ellers meget enkel ut:

1. Journalisten definerer hva som er rammen for testen. Er det landsdekkende distribusjon som er gjeldende, bare butikk-øl, bare norsk øl, etc.
2. Spørsmål går ut til bryggeriene om de vil bidra – eller det kjøpes inn øl for egen regning.
3. Dommere skaffes.
4. Skjema for notater lages. Ofte har disse felter for aroma, smak, utseende og hva ølet kan passe til av mat. Vektingen av de ulike faktorene vil variere, samt hva man skal legge i begrepet «godt juleøl».
5. Ølet deles opp i noenlunde like typer, og testes blindt av dommere.
6. Ofte går en journalist rundt og intervjuer dommerne underveis i testen, og en fotograf tar bilder.
7. Notater sammenstilles, eller dommerne intervjues samlet etter at de har smakt et øl.
8. Resultatene vektes og strekkes ofte ut. Poeng blir ofte samlet på midten, slik at «terningkast» strekkes eksempelvis fra å være bare 3-ere og 4-ere til å strekke mellom 1 og 6. Dette kan føre til at to øl som ikke er så langt fra hverandre i poengsum kan havne langt fra hverandre på terningen.
9. Korrektur leses, i noen tilfeller med at paneldeltagerne får korrigere.
10. Artikkelen går i trykk.

Dette vil det alltid være ulike variasjoner av. Journalister og paneldeltagerne har ulike erfaringer med å arrangere slike tester, og ulike ressurser til rådighet. Øl vil kunne komme av ulike batcher på flaske og boks, og det vil være variasjoner i hvordan ølet er behandlet under frakt fra sted til sted.

Objektive dommere?

For å få et bedre bilde på hvor godt et øl er, er dommerne fra Norbrygg trent i å dømme så objektivt som mulig; altså opp mot en idéell utgave av ølet. De fleste vanlige øltypene finnes det mange beskrivelser av, mens avisene som gjennomfører testene definerer i varierende grad hva som er rammene for testen.

Juleøl i dag kan være i ulike alkoholstyrker, over- eller undergjæret, med og uten krydder, nettopp fordi det er opptil bryggerne å lage noe de mener kan fungere bra til å drikkes rundt juletider. Dommerne vet ikke noe om hva bryggeren har forsøkt å få til idet ølet testes, men er godt trent i å beskrive hva et øl smaker og lukter. Sånn sett blir dommerne akkurat som en vanlig kunde, som ofte ikke vet hva som har vært meningen med ølet med mindre det er tydelig beskrevet.

Løsningen på dette er todelt; man må definere undertypene av juleøl og man må tilby journalistene hjelp til å sette opp flights etter hva slags type øl det er snakk om. Hvor mye dommerne skal få vite om ølene på forhånd må også vurderes. Får man f.eks. et juleøl inspirert av belgisk brun uten å vite det vil en dommer komme med kommentarer om fenoler og gjærpreg, og ikke vite noe om det er riktig eller ei i ølet. Hvor subjektivt skal man da gå over til å dømme?

Resultatet av juleøltestene har antageligvis en del å si for omsetningen til bryggeriene. Dommerne er derfor veldig forsiktig med å komme med uttalelser som kan tolkes feil. Vi har heldigvis blitt kvitt «folkepanelene» med uttalelser om at øl lukter «spy og gammel nachspielsofa», det fortjener ingen bryggere å høre om ølet sitt. Dommerne må allikevel få lov til å si ifra når de finner et øl de mener er ubalansert eller ikke godt – også selv om det etterpå viser seg at ølene kommer fra de mer kjente mikrobryggeriene. Det har eksempelvis ikke vært noen reaksjoner blant de ølinteresserte over at en del av produktene til større bryggerier ble slaktet. Hvorfor blir det tilsynelatende bare reaksjoner når «feil» øl får negative kommentarer?

Noe av poenget her er at ved blindsmaking vet vi ikke hvor ølene kommer fra, og et øl som får flengende kritikk får det på grunn av smaken. Blindsmaking handler om at vi som dommere skal gjøre oss opp meninger med hodet (og nesa og tunga) – ikke med et hjerte som alltid vil ha preferanser om et (mikro)bryggeri fremfor et annet.

Er terningkast nok?

Vi kommer nå til et annet problem, da en øldommeruttalelse om et av ølene i testene kunne ha vært: «Dommerne synes ølet er for sterkt preget av fenoler, som kan minne om typisk brett-gjæring. Kombinert med røstede noter blir det lite harmonisk og henger lite sammen, med aroma som trekker mot fjøs og jord. Det er ikke et øl å kose seg med på julaften, og heller ikke et øl som dommerne mener passer til mat. Alt i alt, et av de dårligste ølene i testen.». Dette tror få journalister vil kunne gjøre seg på trykk, og det skrumpes inn til «Det som minner mest om jul, er lukta av stall, sier en av smakerne, og mener det ikke positivt. Panelet synes nemlig ølet er direkte mislykka, med en besk smak.». «Julete» blir da ofte brukt fra journalistens side for å beskrive at ølet minner om preg som er riktig å finne i et juleøl.

Her har vi en jobb å gjøre for å få journalistene til å sette av plass til mer fyldige beskrivelser av ølene. Det krever tid fra journalistene og fra dommerne som gjør dette. Korrektur er vanskelig, men ekstremt viktig.

Vi mener at testene i media er på vei, men at de fortsatt kan bli bedre. Vi håper å kunne hjelpe avisene videre så godt vi kan neste år hvis de vil ha oss med på laget. Og, hvis flere vil være med og teste juleøl er det selvsagt bare å si ifra.

På vegne av Norbryggs dommerpanel i et par av årets tester,

Ingrid Skistad, Hylje Mortensen, Thomas Owens Svennungsen, Tor Engen, Børre Martinsen, Ivar Espedal, Attila Thuroczy, Patrick Schneider og Per Øyvind Arnesen

The post Kritikk av kritikerne? appeared first on Ølportalen.

Søndag 8. februar hadde NRK.no hentet en sak fra NRK Sørlandet opp på sin forside. Saken har tittelen «– Øltrender har en bakside» og handler kort oppsummert om at forsker ved NTNU i Trondheim Steinar Krokstad mener at «Øltrendene kan skape et folkehelseproblem». I artikkelen kobles økningen i antall bryggerier, og den tilhørende økningen i salg av sterkøl, med økningen i alkoholforbruk de siste 20 år. Forbruksøkningen blir påstått å være på 40%, målt i mengde ren alkohol per person over 15 år.

For å ta det siste først. 40%, nevnt i artikkelen, kommer fra ca. 40%, som Folkehelseinstituttet har oppgitt. Disse spiller igjen på forholdet mellom 6,21 liter (2012) og 4,75 liter (1993). Med andre ord en økning på 36% og ikke 40%. Videre var 1993, som her er brukt som utgangspunkt, det året med lavest forbruk fra 1970 til dags dato.

En faktor en også kan anta spiller inn når det gjelder totalforbruk er befolknings-sammensetningen. I den forbindelse kan det nevnes at andelen personer i gruppen 45-66 (de med voksne nok barn til og god nok økonomi til å ta seg et glass midt i uken) har økt med 6,5 prosentpoeng, målt mot totalen fra 16 til 99+.

Når det snakkes om nasjonalt alkoholkonsum og endringer er det også viktig å huske at vi er blant landene i Europa med lavest konsum. Noe som gjør at sammenligning på kun prosentvis utvikling, eller det forenklede opp eller ned, egentlig ikke sier noe som helst.

«Ifølge professor i sosialmedisin ved NTNU, Steinar Krokstad, finnes det ingen tegn til at konsumet vil bremse opp. Øltrender er med på å øke forbruket, mener han, noe som igjen skaper flere alkoholavhengige mennesker.»

Det eneste en kan si til professorens forsvar her er at han mener og ikke påstår han vet, for dette er oppspinn fra ende til annen. Tallene fra SSB og Folkehelseinstituttet taler da også rakt mot hans uttalelse. De forteller f.eks. at målt i ren alkohol, omsatt her i landet, gikk forbruket ned med 0,53 liter per person fra 2008 til 2014. I prosent utgjør dette 8%, eller som Folkehelseinstituttet ville beskrevet det: Ca. 10%.  Videre viser tallene fra SSB at i den omtalte 20-årsperioden har alkoholforbruket i form av øl ikke endret seg i det hele tatt. Det lå i 2012 på 2,67 liter, som det også gjorde i 1993. At det i 2008, før håndverksøl tok av, var oppe i 3,01 liter underbygger ikke hans uttalelse, snarere tvert imot.

I den omtalte 20-årsperioden har alkoholforbruket i form av vin økt med 1,37 liter, brennevin med 0,15 l. Under dette ligger at omsetningen av sterkvin går ned, mens svakvin øker og Vinmonopolets salg av brennevin har gått ned de siste årene og var i 2014 14% lavere enn toppåret 2009.

Så langt er dette innlegget basert på tall. Det som følger vider er basert på løsere kilder og ting jeg har leste eller hørt, uten at jeg nå nødvendigvis kan finne kildene igjen. Kall det gjerne synsing om du vil.

Det første gjelder selve bruken av alkohol og hvordan den har endret seg her i landet. Det blir påstått at vi går mot et mer kontinentalt drikkemønster, uten at vi legger fra oss det skandinaviske, med «fyllafester» i helgene. Det kontinentale drikkemønsteret passer godt med økningen i omsetning av håndbrygget øl, da dette er øl som nytes flaske for flaske og ikke sekspakning for sekspakning eller halvkasse for halvkasse. Om det passer like godt med 3-liters bag-in-box som storselger på Vinmonopolet vet jeg ikke. Hvorvidt fyllafestene fortsetter kan en for så vidt sette et spørsmålstegn ved, når det er rapportert en så markert nedgang i alkoholkonsum blant ungdommen.

Det er også ungdommen, men nå de litt eldre, som står i fremste rekke når det gjelder å interessere seg for håndbrygget og spennende øl, fremfor «dusinvare» med minimale smaksforskjeller fra merke til merke. Det serveres håndbrygget øl i studentforeningenes barer og studenter og studiner er hjertlig til stede på festivaler og andre former for samlinger rundt håndbrygget øl. På sikt bør dette føre til at forbruket blir ytterligere vridd fra brennevin til vin og videre fra vin til øl, slik politikere og alkoholforskere/synsere i årevis har hevdet er bra for oss.

Nå når denne vridningen er så tydelig i gang er jeg forundret over at Steinar Krokstad, SIRUS, Actis og andre går til frontalangrep på dem som produserer disse alternativene, i stedet for å oppmuntre allmuen til også i fremtiden velge det mest alkoholsvake alternativet. Jeg tar gjerne en diskusjon om dette med Steinar Krokstad, eller andre, over en kopp kaffe eller en øl ved anledning. Da kan vi også diskutere forskjellen i kostnad for samfunnet mellom konsum av importert vin og brennevin og øl med alkoholinnhold på 5-7%, som er produsert her i landet, med det det medfører av skatter, avgifter og arbeidsplasser. Får vi tid kan vi fabulere litt over hva forskjellen i 3 liters og 1/2 liters emballasje medfører når det gjelder tilgjengelighet i øyeblikket og egenkontroll.

The post Å rette brygger for bonde appeared first on Ølportalen.

Overskriften kunne selvsagt inneholdt jenter eller kvinner i stedet for damer, men den diskusjonen lar jeg ligge. Det samme gjør jeg med debatten om «ja til 6-timers dag» og «nei til privatisering» er bedre 8. mars-paroler enn «Arrangerte ekteskap er skjult tvang», og ikke minst diskusjonen om kvotering er likestilling. Jeg vil heller bruke denne artikkelen til noen ord om kviner og øl. For er det noe som passer godt sammen, både historisk og i nåtid, så er det nettopp kvinner og øl.

Tradisjonelt sett var det kvinnene på gårdene rundt omkring som stod for det meste av bryggingen. Det vil si at jeg mistenker mennene for å blande seg i prosessen når det skulle brygges til større anledninger, som bryllup, høstfest og julefest, men resten av året rådde gjerne kvinnene brygghuset alene. Ikke for kvalitetens del, men for å sikre at de fikk ølet så sterkt som de ønsket. En bør da være klar over at brygging ikke var noen uviktig jobb på en gård. De som hadde ord på seg for å servere godt øl til sine arbeidsfolk fikk lettere tak i sesongarbeider og kunne dermed også velge blant de beste. På den måten kan en koble godt øl direkte til god drift av gårdene. I forbindelse med fortetning av bebyggelse og dermed brygging for salg, og etterhvert den industrielle revolusjonen, ble brygging mer og mer et mannsyrke. Nå er imidlertid kvinnene på på vei inn i bryggerinæringen igjen, som bryggere, direktører, selgere og annet. Samtidig ser vi flere og flere kvinner på begge sider av disken på spesialiserte ølpuber og på ølfestivaler. Dere er hjertlig velkomne og vi håper dere drar med dere venninner, mødre og søstre.

I våre dager kan en i forskjellige sammenhenger høre begrepene «dameøl» eller «jenteøl». De som bruker uttrykkene tenker gjerne på lyse og lette øl. Ofte også med et forholdsvis lavt alkoholinnhold og moderat humling. De to nevnte uttrykkene og tankene bak er etter min mening helt håpløse. Det kan muligens være en form for logikk i å anbefale en lett saison til en dame som vanligvis foretrekker Cava, men logikken svikter totalt når en så vil servere det samme ølet til damer som heller tar et glass rødvin, eller for den del en whisky eller cognac. Jeg har servert smaksprøver av Nøgne Øs Horizon Tokyo Black til unge voksne damer, med kommentaren: «Dette er et typisk jenteøl» og reaksjonene har vært alt fra «Æsj» til «Å jaaaa, elsker den og skjønner hva du mener med at den passer til mørk sjokolade». Dagens oppfordring til alle som skal servere øl til jenter og damer blir dermed: Se damen som skal ha ølet og hør på damen som skal ha ølet, i stedet for å bare se at det er et menneske av hunkjønn.

Mange kvinner har en utfordring når det gjelder tilnærming til godt øl. De fleste av dere er alt for beskjedne på egne vegne. Spesielt når det gjelder områder som dominerte av menn, slik ølverden nå er. Stå opp for dere selv og forlang et øl som passer til deres egen smak og forlang det servert på en skikkelig måte. Jeg flirer godt i skjegget når min kone forteller at hun har etter å ha sett servitøren riste flasken med pale ale før servering har gitt grei beskjed om at hun vil ha øl fra en annen, og uristet, flaske. Jeg oppfordrer selvsagt ikke til at alle kvinnelige øldrikkere skal gå ut i verden og herse med utrente unge menn bak bardiskene. Det jeg vil frem til er at dere svært ofte vet mer om øl enn dere selv tror og at dere bør bruke denne kunnskapen til å få servert rett øl på rett måte. Når det er gjort kan dere gjerne sette på plass et par skråsikre nyfrelste jyplinger, men det viktigste er og blir at dere står opp for dere selv og det ølet dere vil ha.

Gratulerer jeg med dagen skulle jeg gått i tog i dag ville det vært under parolen:

«Gi kvinnene det ølet de fortjener»

The post Gratulerer med dagen damer appeared first on Ølportalen.

– Folk har krav på å vite hva de spiser og drikker, sier direktør Petter Nome.

26. mars kunngjorde den europeiske bryggeriforeningen, Brewers of Europe, at bryggerier over hele EU vil gå inn for det samme.

– Ølbryggere er stolte over ølet de brygger og råvarene de bruker. Vi ønsker at forbrukerne skal få bedre kunnskap om innholdet i øl og lære hvordan øl kan innpasses i en sunn og balansert livsstil. Da må folk ha mulighet til å sammenlikne ingredienser og næringshold i øl med andre drikker, både med og uten alkohol, sier generalsekretær Pierre Olivier Bergeron i Brewers of Europe.

Han viser til at moderne teknologi gjør det mulig å gi detaljert, skreddersydd informasjon, tilpasset forbrukernes egne behov. Informasjonen vil enten gis direkte på emballasjen eller online ved bruk av QR-koder.

Norge sluttet seg nylig til EUs matforordning, som krever at ingredienser og næringsinnhold oppgis på alle matvarer, men alkohol over 1,2 % er unntatt. EU-kommisjonen skal nå vurdere om også alkohol skal omfattes, med dette møter sterk motstand fra vin- og brennevinsindustrien.

– Hvis EU kommer til at merkekravet også skal omfatte alkohol, bør det også gjennomføres i Norge, sier Nome og understreker at et slikt pålegg må omfatte alle former for alkohol, ikke bare øl.

Fram til merking blir påbudt vil man likevel kunne lese om innholdet i stadig flere av de øltypene som produseres i Norge. Inntil videre vil det særlig være de store bryggeriene som gir slik informasjon, ettersom de mange småbryggeriene ikke har laboratorier som kan gi nøyaktige analyser av næringsinnhold.

The post Hva inneholder ølet? appeared first on Ølportalen.

Forrige helg sprakk nyheten om at Vinmonopolet jobber med et konsept for «egne pol for øl». For meg var ikke dette noen nyhet. Det er over 8 måneder siden jeg første gang hørte om dette og snakket med Vinmonopolet om det. De hadde da gående en diskusjon om hvilken løsning de skulle velge. Jeg har med jevne mellomrom prøvd å få litt mer innsikt i hvilken løsning de ser ut til å ende på. Det har til nå ikke gitt resultater og utfra den korte meldingen fra NTB ser det heller ikke ut til at de har funnet hvilken løsning de vil gå for. Denne artikkelen kan dermed sees som et forsøk på å gi dem litt hjelp i beslutningsprosessen.

Etter det jeg skjønner oppstod idéen om «egne pol for øl» da spesialbutikken i Rogaland ble flyttet fra Kvadrat til Sandnes sentrum. Butikksjefen i Sandnes sentrum hadde sitt fokusområde på vin, mens butikksjefen på Kvadrat var noe mer interessert i øl enn den jevne polansatte. Dermed fant en ut at en like gjerne kunne la det utvidede ølutvalget bli igjen på Kvadrat. Når denne ordningen så fungerte godt ble idéen om å gjøre noe tilsvarende andre steder sådd. Den er selvsagt godt støttet av en markant økning i ølsalget.

For å få frem hvor stor denne økningen har vært tar vi med litt tall.

• Fra 2009 til 2014 har det vært en gjennomsnittlig årlig økning på 22,2%.
• I 2014 ble det solgt mer øl enn i 2006, 2007 og 2008, til sammen.
• De tre første månedene i år er det solgt omtrent like mye øl som første halvår 2012.
• I 2008 utgjorde julemånedene, november og desember, 54,5% av årsomsetningen, mens den i 2014 utgjorde 40,4%. Vi kjøper dermed øl mer jevnlig gjennom året.
• Målt mot tilsvarende måned året før har det kun vært 3 måneder siden 2009 der det har vært nedgang i salget.

Det er med andre ord ikke noen som helst tvil om at det norske folk nå handler øl på Vinmonopolet.

Vinmonopolet har tatt følgene av dette og satt øl mer i fokus enn tidligere, blant annet ved oppretting av spesialbutikk i Trondheim. Denne er basert på det høye ølsalget og ikke salget av dyre viner og dyrt brennevin, slik de andre er. Når de nå vurderer hvordan de skal ta dette videre kommer muligheten med egne ølutsalg opp, og utfra NTBs artikkel kan en fort få inntrykk av at det er dette som er den valgte løsningen. Dette blir så tiljublet av enkelte i avisenes kommentarfelter. For meg fremstår ikke dette som noen god løsning og Vinmonopolet er også klare på at dette kun er en aktuell løsning på noen få utsalg der en i dag har utfordringer med for liten plass. Jeg regner med at Vinmoopolets grunner er omtrent de samme som jeg jeg har kommet frem til.

Fra kundens side

• Jeg, og min likesinnede, drikker ikke bare øl. Vi nyter også et glass vin eller en drink fra tid til annen, og vi handler gjerne for våre livsledsagere når vi først er innom et polutsalg. Det å måtte innom to forskjellige utsalg for å få kjøpt et par flasker øl og en flaske vin vil føles både tungvint og unaturlig.
• Øldrikkere er ikke en ensartet gruppe og økningen i salget kommer ikke av at noen drikker veldig mye øl, men ved at flere og flere, av begge kjønn, får øynene opp for smaksvariasjonene øl gir.
• Slike utsalg vil det kun være grunnlag for i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. Dermed vil dette som hovedløsning fort gjøre tilbudet dårligere i mindre byer og i tettsteder.

Fra Vinmonopolets side

• En todeling vil ikke øke kompetansen i flertallet av utsalgene og dermed heller ikke for flertallet av de ansatte. Dette vil da spesielt gjelde de kundene som ikke oppsøker rene ølpol, men lurer på om de skal ta med seg en øl eller to for å smake.
• Separate butikker vil bety at Vinmonopolet får en del ansatte som kun jobber med øl. Disse vil da neppe være kunne tilføre nevneverdig på blandede butikker om de skulle bli flyttet.
• Separate butikker vil bli fordyrende. En må holde flere mennesker i arbeid, lønne flere butikksjefer og totalt sett betale høyere kostnader for leie av lokaler.
• Andelen av deltidsansatte vil bli høyere og den andelen er allerede rikelig høy hos Vinmonopolet. Dette gir utfordringen på faglig oppdatering og det er større sannsynlighet for at en deltidsansatt finner seg en annen arbeidsgiver.
• En oppdeling vil være en nedbygging av merkevaren Vinmonopolet og den konsistente kvaliteten de står som garantist for.

Og ikke minst

• Mener en oppdeling er det naturlige regner jeg med at en også er for egne brennevinspol. Vinmonopolet selger tross alt 5 ganger så mye brennevin som øl…

For meg står det med andre ord klart at Vinmonopolet bør trappe opp sin ølsatsing i de butikkene de allerede har. Her er det en god del som kan gjøres, men det mest grunnleggende vil være bedre opplæring. En kan selvsagt ikke forvente at enhver helgevikar skal ha full oversikt på alle øltyper og hva som særpreger enhver produsent, men når en finner ufiltrert øl liggende i hyller tilpasset vin er det utvilsomt en del å gå på også på de heltidsansatte. Det forundrer meg også at kjøleskap prioriteres til filtrert og pasteurisert øl fremfor ferskvarer.

Når slike tema som det jeg har tatt for meg her er opp i media er det en kommentar som stadig dukker opp. «Få øl i dagligvarebutikkene.» Kort oppsummert gir ikke EØS-avtalen oss mulighet til å skille mellom øl, vin og brennevin når reglene settes. Det vil si at om en tillater sterkere øl i butikkene må en også tillate sterkere rusbrus og vin. Noe slikt er det utopisk å tro at vi får flertall for på Stortinget de neste tiårene. Konklusjonen er dermed uunngåelig: La dette ligge. Bruk heller energien på å støtte de som jobber for gode løsninger innenfor det eksisterende lovverket.

The post Ølpol eller pol med ølfokus appeared first on Ølportalen.

I en diskusjon på Facebook fortalte en sentral person i Sagene Bryggeri meg at jeg nok ikke så hele bildet, når det gjelder dette bryggeriet og deres måte å fremstå på. Jeg bestemte meg der og da for å prøve å videreformidle det bildet jeg ser. Før jeg fortsetter er det viktig å understreke at det Sagene Bryggeri har gjort så langt ikke på noen måte er ekstremt. Vi er omtrent daglig utsatt for markedsføring som dette. Det være seg ”Hjemmelaget Syltetøy”, ”Mors Flatbrød” eller tilsvarende om sportsutstyr proffene bruker. Helt fra historien om Levi Strauss og en rull bomullslerret, som endte opp som bukser for cowboys. Den siste historien var faktisk så godt gjennomarbeidet og gjengitt at de tok veien helt inn i mine lærebøker i grunnskolen.

Tilbake til Sagene Bryggeri. Det jeg og en del andre reagerer på er at de er lemfeldige med sannheten, på en måte vi ikke har sett i norsk bryggeribransje før. På sett og vis tar de jomfrudommen vår, for de som har gjort tilsvarende før har gjort det i langt mindre målestokk og langt mindre systematisk. Samtidig er jeg overbevist om at det om ikke lang tid kommer andre som er verre.

For meg fremstår Sagene som et bryggeri som hadde store vyer, men ikke helt klarer å leve opp til dem, noe Finansavisen var inne på når det gjaldt aksjeemisjonen og hvor fulltegnet den ble. Dette ble imidlertid kraftig tilbakevist av Sagene Bryggeri. Hva som er rett vet jeg ikke, men på sett og vis kan det virke som om de ikke helt var klar over hvilket marked de beveget seg inn i og trodde at interesse, marginer og muligheter til fortjeneste var noe større enn det i virkeligheten er. Dette har ikke hindret dem i å fortsette å kjøre etter den markedsføringsplanen de først la opp til. De hevder fortsatt hardnakket at de skal flytte produksjonen til Sagene og produsere 1 million liter ”ekte osloøl” og at de skal eksportere sitt øl.

Sannheten er at de nylig bestilte et 1 000 liters bryggverk. Med andre ord anlegg som knapt er i stand til å produsere 1 000 000 liter øl i året om de kjører det døgnkontinuerlig og har tilstrekkelig med gjæringskapasitet. Samme dag som Sagene bestilte sitt anlegg ble det bestilt et annet anlegg, fra samme leverandør. Dette er på 3 000 liter og skal leveres til Arendals Bryggeri. Det samme bryggeriet som Sagene nå kontraktsbrygger hos. Her kan vi fundere over om Arendals skal begynne med noe nytt og spennende eller om de skal brygge ales, tenkt for landsomfattende distribusjon, for Sagene.

Det kan med andre ord se ut til at de fortsatt skal brygge langt mer hos sine ”gode venner et sted i Norge” enn de selv gjør. ”Gode venner et sted i Norge” er for øvrig en frase de insisterte på å bruke til Knut Albert Solem og undertegnede klarte å overbevise dem om at dette uansett ville komme for en dag. Påstanden om at de har vært åpne om dette hele tiden er med andre ord ikke helt sann og etter det jeg kjenner til er flaskene fortsatt ikke merket med bryggested.

Om vi graver litt mer i de gode vennene finner vi at styreformannen i Arendals ser ut til å være en av dem. Han er faktisk så god venn at han også sitter i Sagenes styre. Noe som setter påstandene om at det var helt tilfeldig at deres ”Sterk Jul” endte opp som et helt likt øl som Arendals ”1839” i et litt underlig lys. På den annen side mener de vel at det lønner å fremstille det på den måte når en er tatt med buksene nede. Ølet ble tross alt 15 kroner dyrere for literen etter at det kom Sagene-etikett på flaskene.

Lønnsom markedsføring er antagelig også den alkoholfri ”Kjørepilsen”. Den fikk i alle fall tid på TV og Sagene Bryggeri gjør et nummer av at den er så vellykket at andre hermer etter navnet, men driver orddeling/særskriving. De har døpt den ”Kjøre Pils”. Begge er for øvrig brygget i Arendal og begge er så like andre alkoholholdige varianter at noen form for reklame ikke er lovlig.

De stadige klare bruddene på reklameforbudet og den manglende viljen til å høre på råd fra Bryggeriforeningen ser jeg ikke noe behov for å bruke tid på. Det blir som å kjøre i 90 fordi en mener det er feil med 60-sone på en veistrekning. Sannsynligheten for at fartsgrensen settes ned er langt større enn at den settes opp.

Sagene Bryggeri har utnevnt Carlsberg Group og Ringnes som sin hovedfiende. Mantraet er at Ringnes ikke er et Oslo-bryggeri. At Ringnes har et par hundre ansatte innenfor bygrensene og brygger sitt øl en liten spasertur utenfor grensen ønsker de ikke frem i lyset. I stedet forteller de stolt at de har en håndfull ansatte i Oslo. Jeg klarer ikke helt se at denne forskjellen skal være noen grunn til å velge øl fra Sagene Bryggeri fremfor annet «oslo-øl».

En annen sak som stadig kommer opp når Sagenes taktikk diskuteres er at Ringnes har lagt ned bryggerier og flyttet alt til nesten-Oslo. Dette er selvsagt fakta, men det dreier seg i de fleste tilfeller om gamle bryggerier med tungvint drift. Generelt sett har en da mulighetene til å oppdatere og oppgradere eller å flytte produksjonen. Carlsberg sentralt hadde tidligere en politikk på et bryggeri i hvert land og flytting ble derfor løsningen. De har likevel rundt 100 ansatte i Trondheim, noe Sagene bare kan drømme om å få på landsbasis de neste årene.

Sagene kommer nok til å fortsette å selge sitt øl jevnt og trutt til deler av Oslos befolkning, men noen utfordrer til Carlsberg og Ringnes blir de aldri. Allikevel forsetter de å gå hardt ut mot Carlsberg-konsernet og bruker ord som ”dansk storkapital”. At Carlsbergs hovedaksjonær er en stiftelse og at norsk ølbransjes største konkurrent er importert vin hopper de lett bukk over. Muligens fordi den mest medieaktive av styremedlemmene har sin bransjeerfaring nettopp fra vinbransjen?

Om du som leser dette skal drikke ølet fra Sagene Bryggeri er helt og holdent opp til deg. Om ditt valg er prinsippielt begrunnet bør det også være det for andre øl og andre produkter. Min egne ølvalg gjøres i all hovedsak utfra smak og pris, og selvsagt opp mot situasjonen ølet skal nytes i.

The post Sagene og sannheten appeared first on Ølportalen.

Vi i Ølportalen ga forrige utgave av Vi Menns «Den store norske ølguiden» en positiv omtale. En omtale jeg absolutt var enig i, ikke minst ut fra at det var første gang noe slikt var gjort på dette formatet i Norge, og at det var misforståelser med deadlines, som gjorde at ikke alt materiell kom inn i tide. Jeg så derfor frem til årets utgave med optimisme, men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet og vil her prøve å forklare hvorfor.

Treffer de målgruppen?

Jeg er selvsagt klar over at jeg ikke er i den primære målgruppen for dette magasinet. Et slikt magasin bør sikte seg inn på de som er litt interessert i øl, men ikke helt vet hvor de skal begynne, og de som har begynt men ikke helt vet hvor de skal gå videre. Dessverre bommer de, i mine øyne, også på disse gruppene. I tillegg skjemmes magasinet av en del unødvendige feil.

En gjennomgang av hele magasinet

Første artikkel heter «Espens øl og mat-Køben». Et meget spennende utgangspunkt, men av en eller annen grunn blir det så mye mer mat enn det blir øl. Det drikkes dansk akevitt og øl Peter Nagy ikke liker, men navnene på produktene uteblir i stor grad. Noen av dem dukker opp i forbindelse med bildene i spalten, men totalt sitter jeg i hovedsak igjen med informasjon om at Espen liker Carlsberg og Tuborg.

«Brygg ditt eget øl» er en rask innføring i hvilke muligheter du kan velge om du ønsker å brygge selv. Dette er hentet fra boken «Brygg ditt eget øl» (Greg Hughes, Cappelen) og språket bærer preg av at den er oversatt. Hva er for eksempel et digitalt kjøkkentermometer, som en kan koble til et kjøleskap? (De fleste hjemmebryggere bruker en styring for akvarium.) Veldig nøye gjennomlest kan artikkelen heller ikke være når følgende frase dukker opp: «Mange av oppskriftene i denne boken er…..». Det burde ellers ikke være noen nyhet for Vi Menn at hvit skrift på gul bakgrunn egner seg dårlig.

«Tre bryggemetoder» deler inn i Hjemmebryggersett, Ekstraktbrygging og Maltbrygging og gir fordeler og ulemper med disse. Det er mye grei informasjon i artikkelen, men det kan nok være litt forvirrende at spraymalt gjennomgående omtales som maltekstrakt, mens det vises bilder av bokser med maltekstrakt, i den form den jevne nordmann er vant til å se det, i forbindelse med omtalen av hjemmebryggersettene.

«En ølfestival er født» er ganske enkelt en koselig stemningsrapport fra Sundbytunet Ølfestival og «Ølkamp mot nazismen» er et greit lite historisk blikk.

Øltestene

«Slik tester Espen ølet» er en innføring i karaktersystemet og en innledning til selve Ølguiden. Jeg savner informasjon om hvordan Espen forholder seg til ølstiler og om det han tester smaker noe i nærheten av det det utgir seg for å være.

Hoveddelen er en omtale av forskjellige øl. Et prisverdig prosjekt, som hadde fortjent en bedre presentasjon enn det den får. Jeg tenker da ikke på selve layouten på sidene, men at rekkefølgen virker noe tilfeldig. Den delen oppveies delvis av en alfabetisk innholdsfortegnelse fremme i bladet, men hvorfor de må legge inn andre artikler midt i dette blir for meg en gåte.

Jeg savner både enkelte bryggerier og enkelte øl i denne presentasjonen. Først og fremst Lindheim, som ble kåret til 5. beste nye bryggeri i verden i fjor. Om ølet går så raskt ut fra bryggeriet at de ikke hadde noe å sende til smakeren burde Vi Menn tatt seg råd til en tur på Vinmonopolet. Svært gode øl som Ægir Natt og Nøgne Ø India Saison (det perfekte sushi-ølet) er også utelatt. Det samme gjelder landets sterkeste øl, Stelliger Divum fra Berentsens.

Gammel informasjon

Det ligger og en del gammel informasjon inne for bryggeriene. Omtalen av Hansa slutter i år 1900(!), mens det for Nøgne Ø påstås at de driver med flaskekarbonering. Dette slutte de med for flere år siden. Omtalen av Lervig slutter i 2005. En kan trygt si at det har skjedd en del der i gården etter det.

En skal alltid være forsiktig med å kommentere andres bedømming av øl, men når Hansas Sterkøl blir kåret til bryggeriets beste, begynner jeg å lure på om det ikke hadde vært på sin plass med mer enn én prøvesmaker. Jeg blir overbevist om dette når jeg finner at Lervig Pilsner er listet som bryggeriets beste butikkøl. En slik konklusjon er det neppe mange ølinteresserte som deler. Det overbeviste meg også om at Espen Smith er over snittet glad i lagerøl.

En ting jeg ikke skjønner er hvorfor Ringnes har fått to omtaler. En som understreker at de er eid av Carlsberg – det er faktisk med i overskriften – og en som bare henger seg opp i at de brygger på Gjelleråsen. Denne understrekingen av «utenfor Oslo» blir enda mer snodig når det hevdes at Mack brygger «i utkanten av Tromsø», når de i realiteten er utenfor kommunegrensen. Mack må forøvrig ha vært flinke å sende inn øl for de har fått fem sider med omtale og en egen side for sitt mikrobryggeri. Når vi først er inne på Mack: omtalen av dem som «verdens nordligste bryggeri, helt til et eller flere bryggerier etableres på Svalbard» blir litt snodig når Svalbard Bryggeri er etablert og i disse dager er i gang med bryggingen.

Jeg kan og opplyse om at lisensbrygging er det Hansa driver med når de brygger Heineken, og ikke det Sagene gjør når de får brygget sitt øl i Arendal.

Avbrudd

Presentasjonen av norske øl avbrytes av en helt grei artikkel med navn «Soldatens beste venn», et trivelig portrett av Terje Aass og en studentaktig artikkel om at to gamle danske menn mener at dansk Tuborg og Carlsberg smaker bedre enn den som er produsert i Norge. Finnes det i det hele tatt noen annen grunn for å ta denne med enn å diskreditere Ringnes og deres bryggere?

«Absolutt genialt» og «Norges beste pils» er de neste artiklene som bryter av ølpresentasjonen. Den første er en fornøyelig sak om gamle ølrelaterte duppedingser. I den andre artikkelen forkynnes det at 95 prosent av landets befolkning foretrekker pils (meget kreativ statistikkmisbruk) og det hevdes at pils vil bli det neste inn-ølet. Hoveddelen er imidlertid en liste over det som skal være landets beste pils. Hvordan de har kommet frem til listen aner jeg ikke, men når for eksempel Sognapils Extra, Grans Bare, Mack Lite, Mack Isbjørn, Borg Østlandets Gull, Berentsens Jaktpils, Hansa Premium, CB Sørlands Spesial og Sagene Pilsner mangler, på tross av at de har høy nok poengsum på sine anmeldelser, blir det bare snodig og vitner om dårlig gjennomarbeiding.

Hvite tyskere

«Hvite dager» kommer også inn i rekken av norske øl. Dette er ikke, som en kunne tro av overskriften, en oppfordring til å ha alkoholfrie dager, men en presentasjon av tyske hveteøl (weißbier). Hvorfor dette foretrekkes fremfor de etterlyste bryggeriene og ølene kan vi undres over, men om det bare er å sende Vi Menn noen øl for å få omtale i dette magasinet, kan vi få en veldig internasjonal variant om noen år.

«Espen anbefaler 25 klassiske øl» er neste avbrudd. Denne treffer nok dem som nettopp har begynt å grave i ølets vidunderlige smaksverden bedre enn meg og mine likesinnede.

«Ølets ABC» avslutter det hele. Denne kommenterte vi i fjor at var mangelfull, og det er den fortsatt. Ord og uttrykk som barrel, BROD, diacetyl, Drikkeglede, india pale ale, koriander, keg, Key Keg, Norbrygg, oksidering, pale ale, sur-øl, wit og flere mangler fortsatt. Kalsium finnes, men da under «innslag» (av kalsium). Det blir omtrent som i min barndom da tannlegen var listet under F i telefonkatalogen, for Folketannrøkta.

Det savnes mer

Jeg savner også en presentasjon over øltyper, men at Pondus dukker opp på en og annen side trekker opp. Det samme gjør smaksomtalene for hvert enkelt øl. Enten du er enig i dem eller ikke, så er dette et solid stykke arbeid. Det samme gjelder forslagene til hvilken mat hvert øl passer til. Ikke minst fordi dette er et minefelt av meninger og forskjellige tilnærminger.

Alt i alt føles det mer som om Vi Menn har tatt et steg tilbake fra i fjor, enn et steg frem. Det er synd for øl-Norge trenger en kanal som informerer enkelt, upretensiøst og korrekt om øl. Jeg håper derfor på en litt mer gjennomarbeidet utgave neste år. Men med den farten den norske ølscenen utvikler seg, blir dette neppe noen enklere oppgave år for år.

The post En lagerelsker anmelder øl appeared first on Ølportalen.

Under de fleste av våre lover ligger det et eller flere sett med regler og forskrifter. Så også under alkoholloven. Det som lenge har kjennetegnet disse forskriftene er at de er laget for en annen tid enn den vi nå lever i. Spesielt tydelig har dette vært når det gjelder hva det er lov å informere om. Der har reglene vært satt opp mot en hverdag der all alkohol ble importert eller laget på noen svært få tilvirkningssteder og en alkoholbruk der rusen var det sentrale.

På høy tid

Mye har endret seg de siste årene, både når det gjelder hvordan vi nyter vår alkohol og ikke minst når det gjelder lokal produksjon. Det kommer stadig til nye produsenter av øl, sider, vin og brennevin over hele vårt langstrakte land. Dette er håndverkere som lager produkter som har mer fokus på smak enn virkning.

Slik jeg ser det har det også vært temmelig stor enighet på Stortinget om at det burde gjøres endringer i dette regelverket. Det har aldri vært tvil om hvor FrP står, og Venstre har vært klokkeklare på at de vil ha endringer i den retningen som nå kom. Høyre har også gitt klar melding om at det var på tide med en oppmyking. Jeg har heller ikke hørt noen motstand fra Arbeiderpartiet. Hvorfor de ikke tok tak i det i sin siste regjeringsperiode får andre spekulere over. Sentrale personer i dagens regjering vil antagelig nevne noe om gjennomføringsevne.

En som skal roses for sin gjennomføringsevne er Sylvi Listhaug. For halvannet år siden lovet hun å gjøre noe med disse foreldede reglene og fra 1. november trer det nye og mer tidsriktige regelverket i kraft. Etter sigende skjedde ikke dette uten en viss kamp mellom Landbruks- og matdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet og selv om det var Listhaug som gikk seirende ut av den kampen er det nok Bent Høie som må møte Kjersti Toppe, og hennes likesinnede, til stadig nye debatter. Disse to var på Politisk Kvarter på NRK P2 senest onsdag morgen og jeg regner med å få høre dem noen ganger til før forskriftsendringene trer i kraft 1. november.

Hva blir egentlig lov

Tilbake til selve endringene. Det som blir tillatt er:

«informasjon om produktenes  egenskaper bl.a. om råvarer som er brukt, tilvirkningsmåte, smak, hva slags mat drikken passer til, kan gi opplysninger om hvor produktet kan fås kjøpt (forhandlere).»

Dette er departementets egne ord og de oppsummerer godt hva hele forskriftsendringen går ut på. En får rett og slett lov til å fortelle hvilket produkt en har, hvilken mat det passer til og hvor en får kjøpt det. Utsagn av typen «det perfekte sommerøl» og «prisvinnende IPA» er like lite tillatt som de har vært før. Det samme er «happy hour» og annen reklame utenfor skjenkesteder.

Generalsekretær i Actis, Mina Gerhardsen, er i Aftenposten sitert på følgende uttalelse om endringene: «Den bidrar til flere gråsoner og en større usikkerhet om hva som er tillatt og ikke. Det er et skritt i feil retning.»

NRK.no skriver om KrF-leder Knut Arild Hareide: «Hareide frykter det blir vanskelig å skille nøktern informasjon fra reklame.»

Hvordan de får det til at det nå blir vanskeligere å skille hva som er lovlig og ulovlig er for meg en gåte. Under gjeldende forskrifter har bryggerier og utesteder lov å fortelle at de eksisterer, men ikke lov å fortelle hva de selger. Dette gjør gråsonene langt større enn de blir etter de nye forskriftene. Disse uklarhetene har tvunget mye av informasjonen over på sosiale medier og hvor det er vanskeligere å føre kontroll med falske vennegrupper, styrt av ansatte, og tilsvarende. Behovet for slike krumspring for å kunne fortelle om produkter og arrangemeter er med det nye forskriftene bortimot eliminert.

Kan et bryggeri i dag for eksempel bruke fraser som «vi lager øl fra grunnen av og er sterkt inspirert av det som skjer på den amerikanske vestkysten»? Dette er muligens svada for noen, men vi som skjønner stammespråket vet da at bryggeriet leverer kraftig humlede varer, gjerne med et solid alkoholinnhold. Fra 1. november kan de i stedet beskrive hvert enkelt øl og fortelle om hvilke humler som er brukt, ABV (Alcohol by Volume) og IBU (International Bitternes Units). For meg blir det langt mer ryddig og jeg mener det vil hjelpe forbrukerne frem til det produktet de vil ha i stedet for å jakte halvt i blinde for å finne noe de virkelig liker. Det vil og hjelpe kundene til å holde seg borte fra varer de egentlig ikke er interesserte i. De som bøtter i mengder vil uansett ta den vanlige sekspakningen eller bag-in-box vinen som er billigst.

Jeg anbefaler Gerhardsen, Hareide, Toppe og andre å heller bruke tid og krefter på andre sider av dagens alkoholpolitikk. Hva med å kjøre hardt på finansieringen av Avinor? Denne skjer i dag i stor grad ved Taxfree-salg på flyplassene. En ordning som hverken er bra for folkehelsen, miljøet eller statskassen og en ordning jeg langt på vei er med dere i kampen mot.

Informasjonen som nå blir tillatt på hjemmesider vil ikke bli tillatt på sosiale medier. Jeg vet ikke helt om jeg er enig i den delen, men jeg ser absolutt logikken i at en da kan møte informasjon en ikke selv har oppsøkt. I tillegg vil det bli noe vanskeligere å håndheve en grense som er satt et stykke inn i de sosiale mediene enn en grense som går ved døren.

Eksport

En viktig side av forskriftendringen er at den åpner for at norske produsenter kan fortelle sine utenlandske kunder, potensielle og virkelige, nøkternt om sitt vareutvalg. I dag går dette kun motsatt vei. Importører kan hinte til at det ligger informasjon på utenlandske produsenters sider, mens de nasjonale kun kan fortelle at de ikke har lov til å informere. Det finnes riktignok et lite smutthull. En kan få tillatelse til å informere på andre språk enn norsk, om en har en tilstrekkelig eksportandel. Detter er bortimot definisjonen på Catch 22. En kan få lov til å fortelle hvilke produkter en ønsker å eksprotere om en eksporterer nok av dem.

Hva bringer fremtiden?

Jeg leser i diverse kommentarfelt at enkelte mener dette bare var et lite skritt på veien og at en bør tillate reklame. Dette er jeg ikke enig i. Dette har ikke vært en kamp for alkoholreklame, men for retten til å informere nøkternt, og de fleste som virkelig skjønner bransjen er skeptiske til å tillate reklame. Det en åpning for reklame vil gi er fritt fram for de store internasjonale selskapene. De som har budsjettene til å valse over norske småprodusenter med reklamefilmer, arenareklame og sponsede arrangementer, der de kan fallby sine produkter som gjerne er sterkt overpriset i forhold til kvalitet og tilvirkningskostnad.

Bryggerier og salgsleddenes videre kamp bør heller gå mot andre håpløse og foreldede regler. Jeg tenker da på forbudet mot alkoholrelaterte logoer på servitørers bekledning, forbud mot å dekorere med gamle aksjebrev fra for lengst nedlagte bryggerier og så videre. Om Vin og Brennevinimportørenes Forening, der en del av medlemmene har disse konsernene i ryggen, er enig i den vinklingen, er jeg ikke sikker på, men jeg antar at de og nå vil la de nye forskriftene fungere i noen år og se hvordan de påvirker marked, relasjoner og forbruk.

The post Informasjon eller reklame appeared first on Ølportalen.

Andreas Viestad hadde 03.09.15 et litt snodig innlegg på DN.no. Tittelen var «Vin og øl blir krøll» og han begynner med å fortelle om godt øl og koblinger mot norske tradisjoner, før han konkluderer med at tradisjonene egentlig er død, men vin er fortsatt en tradisjonsdrikk og bør velges av den grunn. På veien er han og innom klisjeen om at «ekte mannfolk drikker øl».

Mye av dette er kjent stoff fra kokkeverden. Eyvind Hellstrøm har f.eks. uttalt at «vin er den eneste drikken som passer til mat» mens Geir Skeie, som også har vunnet Bocuse d’Or, har følgende beskrivelse under drikke på sin meny på Brygga 11:

«Det er ikke bare hovedråvaren som bestemmer hvilken drikke som passer til maten. Det er like mye avhengig av hvordan den er tilberedt, hvilke smaker den er tilsatt og hvilke sauser og grønnsaker som blir servert til. Men det viktigste er å drikke vin en liker! Viss det ikke passer så kan en skylle munnen med litt vann mellom mat og vin – og nyte begge deler.»

Kort oppsummert: Det er  vin som skal drikkes til mat også om vi klarer å finne vin som passer. Vi ølinteresserte er etterhvert vant til at godt øl blir behandlet på denne måten av frankofile kokker og matskribenter. At slikt skulle komme fra mannen bak «New Scandinavian Cooking» og «En bit av Norge» er mer overraskende. Det er «Old Scandinavian Drinking», med fokus på status og virkning, mens smak er satt på sidelinjen.

Jeg har ikke noe ønske om å nøre opp under noen krangel mellom fanatiske øl- og vin-drikkere, men vil prøve å rette litt ut krøllene Viestad har tullet seg inn i ved å henge seg opp i gamle klisjeer.

Viestad skriver:

«Det er mange forskjeller på vin og øl. Én av dem er denne: Når du drikker en flaske god vin, enten det er hverdagsvinen Carussin Asinoi Barbera (den med eselet på) til 134 kroner, eller en Hermitage fra J.L. Chave til 1200 kroner, så drikker du ikke bare et produkt, du drikker en vin som er uttrykk for en region, en tradisjon.

Vinrankene eies av en familie (eller selskap) som steller dem gjennom hele året, høster druene, presser og vinifierer dem. De setter sitt preg på vinen. Derfor kan viner fra to nabotomter både være stedstypiske og forskjellige. Og faktorer som vinmakerne ikke har innflytelse på – jordsmonn, regn, sol, vin – er med på å gi smak og karakter til det ferdige resultatet. Det eneste ved vinen som ikke er fra gården og naturen rundt, er flaskene, korken og noen milligram med svovelsulfid.»

Jeg får rett og slett inntrykk av at han har svelget en reklamekampanje for vin og gulper den opp igjen. Sannheten for det meste vi drikker av vin her i landet er nemlig en noe annen enn det som beskrives her. Svært mye er laget på store industrialiserte gårder og ikke hos den lille bonden. I tillegg er vår foretrukne forpakning bag in box. Vi snakker med andre ord om vinverdens svar på det bryggeriforeningen kaller tradisjonelle bryggerier og enkelte kaller industrielle bryggerier på ølets variant av halvannen-liters plastflasker. Enkelte av produsentene har en årlig produksjon som er mer enn stor nok til å dekke det norske forbruket, pol og taxfree, med et eneste merke, og de har flere å ta av.

Det er og verdt å merke seg at 29 av polets mest solgte produkter var vin i 2012. 25 av disse var 3 liter Bag in Box. (Litt gamle tall, men lite har endret seg til i dag.)

Når det gjelder påstanden om «noen milligram svovelsulfid» er det nok neppe den tilsetningen som gjør at vin-lobbyen i EU jobber hardt for at det ikke skal komme pålegg om detaljert innholdsfortegnelse på alkoholholdige drikkevarer. De fleste bryggeriene er på sin side for en slik merking. Mange deler også sine oppskrifter.

At ølrevolusjonen dreier seg om noe annet enn tradisjon (og glansbilder fra reklamebransjen) har jeg ikke noe problem med å godta. Den er ganske enkelt drevet av smak og går hånd i hånd med kortreist mat og best mulig råvarer. Råvarene til ølbrygging hentes, som Viestad påpeker, fra det meste av verden. Er dette egentlig en ulempe? Den lokale bryggeren får en mulighet til å velge de råvarene han, eller hun, mener er de beste for det produktet han, eller hun, ønsker å skape. Bryggeren setter så sitt preg på produktet med sine metoder, vaner og uvaner.

Disse kombinasjonene av råvarer, metoder, med innslag av tradisjon og lagring på både fat og tanker, som skaper en hel rekke forskjellige smaker. Såpass mange at det kan bli overveldende for en øl-novise. Du får alt fra fatlagrede imperial stouts på 12-13%, med smak av sjokolade, lakris, vanilje, eik og kaffe – til lyse lette og tørre saisons med smak av frukter og krydder. Du får alt fra våre tradisjonelle tungt maltede søte karamellfulle lagerøl, også kjent som juleøl – til øl som er så sure at de får matviner til å fremstå som rene lørdagssnopet. Noen øl domineres av smakene fra malt-typene som er brukt, andre av humle-typene og atter andre av gjæren. Dette regulerer bryggeren gjennom sammensetningen av oppskriften, men like mye gjennom temperaturstyring under mesking (uthenting av gjærbare sukker fra malten) og selve gjæringsprosessen. Det hele toppes med at det lokale vannet kan påvirke både de nevnte prosessene og sluttsmaken. Som om ikke dette var nok leker en del bryggere seg med tilsetning av frukt, bær og tradisjonelle urter. Alle disse variablene og vissheten om at det er bortimot umulig å skape et identisk produkt på et annet anlegg gjør at bryggerne ikke har noen form for betenkeligheter med å dele både oppskrifter og bryggetips. For å sitere meg selv:

Alle liker øl, det er bare ikke alle som har fått servert det ølet de liker ennå.

Når Viestad ikke helt klarer å ta dette inn over seg må jeg dessverre meddele at han er litt i eldste laget til å bli revet med av revolusjonen sånn uten videre. Den skjer nemlig i all hovedsak blant de under 35 og gjerne i forbindelse med tiden de tilbringer på universiteter og høyskoler. Studentkroer og konsertlokale har nå langt mer enn enkel pils og billigrødvin å by på. Det er ikke uvanlig å finne flere tappelinjer med solid norsk håndlaget øl, i tillegg til et anstendig utvalg av flaskeøl. Kvinnene henger riktignok litt etter i antall, men det gapet minker dag for dag og de som er interesserte står ikke tilbake for gutta når det gjelder kunnskap. Ispedd dette finnes en og annen halvgamling som meg, som våknet noe sent, og noen få stabukker som hadde lokalisert sine smaksløker lenge før slikt ble inn her i landet.

Viestad avslutter med å fortelle at Kjetil Jikun skal flytte til Kreta og begynne å lage vin. Nærmest som en bekreftelse på at vin står over øl. Kjetil er genuint interessert i smak og hans første tanke var faktisk å brygge vin her i Norge. Dette er vanskelig gjennomførbart og etter påvirkning fra sine besøk i USA ble det ølbrygging, og sterk deltagelse i den norske ølrevolusjonen, i stedet. Det er heller ikke bare vin Kjetil skal til med. Han begynner med oransjevin, som også er en tradisjon som har vært nær utrydding, og tenker deretter å bevege seg videre til rødvin. Det hele vil også skje på tradisjonelt vis fottråkkes og gjæringen skjer i amforaer. Vinen skal sertifiseres som økologisk, ufiltrert og uten tilsetninger. I tillegg bør det bemerkes at han ikke har forlatt ølbryggingen. Han skal også starte bryggeri på Kreta. Øl og vin hånd i hånd, og et godt stykke borte fra bag in box, der med andre ord.

Det tok litt tid før jeg fikk skrevet dette svaret, noe som i stor grad skyldes at Bergen Ølfestival ble arrangert i helgen. Her var det skjønn forening av gamle og unge, ølnerder og nyfikne, kvinner og menn, som ruslet rundt med sine små smaksglass, blant 35 norske bryggerier, og ble litt klokere på både utvalget og sine egen smak. Totalt var det 21 000 mennesker innom i løpet av to dager, men om Andreas Viestad har et ønske om å utvide sin horisont neste år finner vi nok plass til ham og jeg tar ham gjerne med på en rusletur rundt på festivalen for å presentere ham for både øl og bryggere. Etterpå kan han forhåpentligvis gi meg et par gode vinanbefalinger.

Teksten ble først lagt ut på Sammy Myklebust – litt over snittet interessert i øl (mysam.blogg.no)

Aktuelle linker:
Stemningsrapport fra Bergen Ølfestival (podcast): Vestkast

The post Old Scandinavian Drinking appeared first on Ølportalen.

Øl har blitt uglesett og øldrikkere hundset av det offisielle Norge gjennom mange tiår. Hvem balanserer dette? Stort sett bare Bryggeri- og drikkevareforeningen, interesseorganisasjonen for bryggeriene. Finnes det en interesseorganisasjon for øldrikkere? Ja, Norøl, men den er temmelig usynlig.

Lite synlig? Har Norøl ikke website, medlemsblad, representerer Norge i EBCU og slikt? Jo, men en slik organisasjons synlighet og effektivitet avhenger ikke primært av om interesserte forbrukere kan finne dem, men av hvor lette de er å ignorere for resten av bransjen.

Er kanskje Bryggeriforeningen tilstrekkelig som fanebærer for norske øldrikkere? Mon tro det. I dag overlapper nok interessene bra, især etter at småbryggeriene meldte seg inn i Bryggeriforeningen. Men for få tiår tilbake var til dels aktiv konflikt. Om temaet for eksempel er importøl eller emballasje, er det ikke sikkert at Bryggeriforeningen er helt enige med øldrikkerne i dag.

Vi øldrikkere trenger en organisasjon som effektivt målbærer våre interesser. Dersom dette overlapper med Bryggeriforeningens fokus, så er det desto nyttigere at vi alle sier det i kor. I motsatt fall er det essensielt at også vi har en interesseorganisasjon.

Norøl ble opprettet i 1993, og kom til å videreføre mye av fokuset til Pilsens Venner, som igjen var en reetablering av den kortvarige men meget slagkraftige Folkeaksjonen for Pilsen som ble startet høsten 1979. Sistnevnte var en bred folkelig aksjon for å bevare pilsen på 4,7% ABV og ikke minst bevare salg av sterkølet i butikk. Anene til Norøl strekker seg derfor bakover i en folkelig og politisk vinklet protestbevegelse.

Dette gjenspeiles da også i Norøls vedtekter, der «§1 Formål» sier:

Norske Ølvenners Landsforbund er en landsomfattende, ideell forbrukersammenslutning til fremme og utvikling av ølkultur og ivaretakelse av norske øl- og bryggeritradisjoner. Norske Ølvenners Landsforbund skal

1. overvåke, granske og søke å påvirke sentrale og lokale myndigheters tiltak vedrørende konsum, salg og produksjon av øl, slik at disse er til beste for allmennheten og forbrukerne.
2. overvåke, granske og søke å påvirke produsenter, importører og omsetningsledd av øl slik at en faglig høy standard opprettholdes.
3. motvirke monopol- og kartelltendenser innen bransjen, herunder fremme og støtte nyetablerte og mindre bryggerier, samt fremme og støtte bryggerivirksomhet som bidrar til større mangfold og valgmuligheter i tilbudet av tradisjonsrike ølslag.
4. drive aktivt informasjonsarbeid om øl og tilliggende emner overfor allmennhet, myndigheter, bransje og egne medlemmer.
5. på generell basis arbeide for å høyne ølets status i allmennhetens bevissthet.

Det er et utvetydig oppdrag som vaktbikkje. Men når jeg surfer rundt på sidene deres, er det vanskelig å se hvordan de forsøker å påvirke ølpolitikk og ølbransje. På websidene står alle de riktige tingene om målsetninger, men det står lite om handlingsplaner eller hva de har fått til. Det står for så vidt ikke noe galt eller urovekkende der, men det viktig drukner i en kakofoni av øl-trivia.

Jeg savner en forbrukerorganisasjon med skarpe tenner, med iøynefallende pondus, med tydelig fokus og med kjapp responstid. Vi trenger en organisasjon som kan kaste seg rundt og ta tak i de politiske sakene rundt øl – mens sakene fremdeles er varme, og som kan gi dem et spinn som representerer vinklingen til øldrikkere, gjerne satt litt på spissen. Vi trenger en motvekt til den evige hakkingen på rettigheter og praksis, som vi som ølkonsumenter er blitt så vant til fra myndigheter og avholdsbevegelse.

Det er greit nok å skrive pubguider, organisere ølfestivaler, samle øl-og-matoppskrifter og linke til ølnyheter, men det finnes så mange andre som ordner sånt. Ølets problem i dag er ikke primært at statusen er lav eller at øl er ukjent. Problemet er at «ingen» fronter øldrikkernes sak på nasjonalt nivå.

Ikke bare trenger Staten og Bryggeriforeningen en motpart, men også puber og butikker trenger noen som kan holde dem i ørene, som kan stille krav til kvalitet i behandling av ølet og tappeanleggene, som kan kreve at vi får «full measure», og som kan skrike opp når noen aktører forsøker å monopolisere tilgjengelighet på bekostning av de andre.

Norøl gaper tilsynelatende over for mye. De burde gi slipp på det som andre kan gjøre minst like godt. De trenger å refokusere på kjerneaktiviteten: å være en nasjonal paraplyorganisasjon for øldrikkernes og ølklubbenes interesser. Jeg forstår at det er en organisasjon basert på frivillig arbeid, og jeg vet av egen erfaring hvordan tidsklemma gir et gap mellom ambisjoner og virkelighet, men desto viktigere er det å prioritere strategisk blant aktivitetene.

Norøl burde samle og kanalisere all den øl-politiske entusiasme som gjærer i norske ølklubber. I dag lister de fem ølklubber. Fem? Det kunne ha vært fem hundre. Inntil videre kan Norøl fortsatt trygt ignoreres av de instansene som den skulle være vaktbikkje overfor.

The post Hvor ble Norøl av? appeared first on Ølportalen.

I dagens ølmarked har vi fortsatt behov for rollen som «forbrukerorganisasjon med skarpe tenner, med iøynefallende pondus, med tydelig fokus og med kjapp responstid». Vi har i dag fått et ølutvalg som ikke ligner noe av det vi har hatt tidligere – vi har det godt, men mørke skyer kan fort komme innover horisonten. Øl blir dyrere, staten (på tross av hint om «frislipp» av salg) vurderer stadig nye måter å begrense ølkonsum (og utvalg) på, og bryggeriene vil i et mer mettet ølmarked finne på sprell som ikke nødvendigvis kommer forbrukerne til gode.

Norøl, Norske ølvenners landsforbund, har i over 20 år forsøkt å være de som fronter forbrukernes synspunkt – målet er «mangfold i øl». Juleølpremierene i Norge ble lenge holdt av Norøl, og Norøl representerer Norge i European Beer Consumers Union (som er veldig aktive mot EU, det var de som fikk gjennom de nye EU-reglene med at ølemballasje skal ha innholdsbeskrivelse). Norøl har også Norges eneste rent ølfaglige blad der ca 40 sider stoff er presset inn på 20, en fungerende webside, oppdatert medlemssystem og regnskapssystemer som fungerer.

Blodgivere trengs

Behovet for en vaktbikkje i ølmarkedet er der, men etter 22 år har bikkja blitt for gammel. Dagens styre har forgjeves forsøkt å få inn nytt blod. De siste årene har omkvedet vært at det er behov for flere som kan bidra, da dagens styre ikke makter å følge opp.
Tidligere styrer har hatt dårlig økonomistyring, og mye av ressursene har gått med til å rette opp i dette. Innbetalingsblankettene for medlemsavgiften for 2015 ble sendt ut i god tro på at man skulle klare å få inn en nytt styre, men det viste seg å være vel optimistisk. De innkommende medlemspengene brukes til å lage et siste, stort medlemsblad som svanesang med 32 meget tett komprimerte sider med stoff.

Norøl er død…

Dagens styre trekker seg så ved generalforsmalingen den 23. januar på Kampen Bydelshus i Oslo. Det vil deretter bli kalt inn til ekstraordinær Generalforsamling, men med mindre styret får nye medlemmer som kan stake ut en ny vei for Norøl, vil Norøl opphøre i 2016.

…lenge leve Norøl?

Har du noen meninger, er det ikke nok. Mener du at Norøl bør bestå med en klarere profil som forbrukernes vaktbikkje; start da aksjonen La Norøl Leve! for å skaffe et nytt styre som stiller til valg på Generalforsamlingen!

Vi trenger nye koster som fritt kan forme veien videre for Norøl.
Hva kan Norøl anno 2016 være?
Hvilken rolle kan Norøl spille?
Hvordan ønsker vi som forbrukere at ølnorge skal se ut om 10 år?
20 år?
Valget og retningen er opp til deg å sette.

Nåværende aktive stiller gjerne sine erfaringer og kunnskap til rådighet for et nytt styre, men Norøl trenger nytt blod, nye tanker, ny energi og masse motivasjon for å bli en relevant forbrukerorganisasjon.

Er du en sånn person?

(forfatteren er nestleder i Norøl, men har dessverre ikke tid til å følge opp)

The post Norøl er død, lenge leve Norøl? appeared first on Ølportalen.

I forrige uke la Ølportalen ut en artikkel om Sagene Bryggeri der bryggerimester Kristian Johnsen fremstod svært ydmyk og på linje med andre håndverksbryggeri. Det ser dessverre ikke ut til at denne ydmykheten har nådd PR-avdelingen, for i invitasjonen er en tilbake til at Oslo alt for lenge har savnet et «eget bryggeri». De som var på åpningen forteller at det der gikk i samme tralte og at byens mer erfarne ølfolk ikke var til stede. De var rett og slett ikke invitert og det er sikkert like greit når lokalpolitikere stiller i kø for å fortelle at de ikke har fått med seg hva som skjer i egen by. Journalist(?) Espen H. Rusdal fra Dagsavisen tok agn, krok, søkke og litt til og desken følger opp. OsloBy, som jeg tidligere har kritisert, hadde en langt mer balansert fremstilling for en ukes tid siden og omtaler mange av de eksisterende bryggeriene i byen.

Jeg skal ikke kommenter så mye mer utover å anbefale alle de som er nevnt over å lese seg litt opp på hva som skjer i egen by. Et godt utgangspunkt kan da være Knut Albert Solems «Norske Øl og Bryggerier». Der finner en det aller meste av informasjonen jeg lister under, mens en finner resten finner på Vinmonopolets nettsider.

Amundsen Bryggeri

Stortingsgaten 20 og Nydalsveien 30A
Etablert 2011, utvidet  2013
200.000 liter i 2015
7 øl listet i boken (faste)
15 øl listet hos Vinmonopolet

Cervisiam Bryggeri

Etablert 2015
Brygger hos EGO i Fredrikstad
Er på jakt etter passende lokale i Oslo
10.000 liter i 2015

Crow Bryggeri

Torggata 32
Etablert 2012
55.000 liter i 2013, tilsvarende årlig

Dronebrygg

Kunstnernes Hus, Wergelandsveien 17
Etablert 2011
15.000 liter i 2015
2 øl listet i boken (faste)

Grünerløkka Brygghus

Københavnergata 2
Etablert 2013 (pub i 2011)
150.000 liter i 2015
8 øl listet i boken (faste)
11 øl listet på Vinmonopolet

Kolonihagen Grünerløkka

Korsgata 25
Etablert 2014
7.500 liter i 2015
2 øl listet i boken (faste)

Little Brother

Akersveien 19D
Etablert 2013
6.000 liter i 2015
4 øl listet hos Vinmonopolet

Nedre Foss Gård

Nordregate 2 (ved Akerselvas bredd)
Oppstart i forrige uke
4 øl tilgjengelig

Oslo Mikrobryggeri

Bogstadveigen 6
Etablert 1988
Første bryggeriåpning i Norge på 100 år
Første mikrobryggeripub i skandinavia

Schouskjelleren Mikrobryggeri

Trondheimsveien 2 (et steinkast fra Akerselva)
Etablert 2010
Ca. 150 000 liter i året
3 øl listet hos Vinmonopolet

St Hallvards Bryggeri

Østre Aker Vei 210G
Etablert 2015
50.000 liter i 2015
7 øl listet i boken (faste)
8 øl listet hos Vinmonopolet

Sagene Bryggeri

Åpnet bryggeriet 1. desember 2o15
Teoretisk kapasitet: 250.000 liter i året i Oslo
4 øl listet i boken (faste)
1 øl, i to forpakninger, listet hos Vinmonopolet
Har frem til nå brygget alt i Arendal og vil fortsatt brygge borparten i Arendal
Informasjon om antall liter i 2015 varier fra 500.000 til 750.000

Artikkelen Har Sagene Bryggeri likevel ikke skjønt det? er hentet fra Ølportalen.

For noen dager siden fikk vi høre at taxfree-butikkene «må klistre over kode på 6000 vinflasker hver dag«. Det er jo kjedelig, men hvis regelverket forbyr QR-koder må man jo rette seg etter det.

Det er jo egentlig ganske oppegående av Helsedirektoratet å slå ned på bruken av QR-koder: «alle» vet jo at QR-koder er totalt idiotisk og at ingen bruker det.

Men, det tragiske her er at Helsedirektoratets jurister er helt på teknologisk bomtur når de forbyr QR-koder. På side 13 i «Helsedirektoratets merknader til alkohollovens bestemmelser om alkoholreklame» står det i avsnittet «Særlig om
QR-koder»:

Lenke via QR-kode er av kontrollhensyn ikke tillatt. QR-koder fungerer vanligvis på samme måte som klikkbare lenker på nettsider, dvs. at forbrukeren får umiddelbar tilgang til informasjonen det lenkes til. Dersom informasjonen det lenkes til ikke kunne stått på produktets etikett/emballasje, vil lenken være i strid med reklameforbudet. Dette innebærer for eksempel at QR-koder som lenker til nettsider som inneholder alkoholreklame vil være forbudt. Videre innebærer det at QR-koder som lenker til produsentens hjemmesider, hvor også andre produkter omtales, vil være i strid med reklameforbudet, selv om hjemmesidene som sådan oppfyller kravene etter denne forskriften.

Altså; en QR-kode tar deg til en nettside. En nettside kan ha et innhold som strider mot forbudet om alkoholreklame. I tillegg bemerkes det at i «tillegg vil det være svært krevende å føre kontroll med at innholdet på nettsidene det lenkes til, er i tråd med reklameforbudet til enhver tid.»

Så; det er alt for mye innhold som kan befinne seg på en nettside, altså er det ikke lov å lenke til en nettside ved hjelp av QR-koder. Men, siden vi har etablert at ingen bruker QR-koder er det jo fornuftig å spørre hvilke alternativer man har? En URL kanskje? Jeg personlig synes det er lettere å ta opp telefonen og skrive kinn.no enn å ta opp telefonen, åpne en QR-app, sørge for lys og la apppen ta meg til kinn.no.*

I tråd med det Helsedirektoratet skriver om vanskeligheten av å sjekke nettsider burde det vel også være forbudt å opplyse om bryggeriets URL på flasker? Nei. I avsnittet før det om QR-koder kan vi lese følgende: «Kontaktopplysninger til produsent er også tillatt (for eksempel postadresse, tlf.nr og adresse til hjemmesiden, dvs. url-adressen, for eksempel www.vinprodusent.com).»

Men, var ikke disse nettsidene så vanskelige å sjekke? Neida, ansvar kan delegeres: «Importører og produsenter har selv ansvar for at emballasje og etiketter er i tråd med reklameforbudet.»

Dermed: For QR-koder begrunnes et forbud med at det er vanskelig å sjekke innholdet på nettsider, for URLer delegeres ansvaret med å sjekke nettsider til importør og/eller produsent.

Det som slår en teknolog som meg, er at juristene i Helsedirektoratet ikke forstår seg på teknologi. Du kan ikke påstå noe annet enn at QR-koder bare er en URL på en litt annen form. Når så begrunnelsen for forbudet like gjerne kunne vært brukt på URLer faller hele forbudet på sin egen urimelighet.

Et poeng er at en QR-kode kan inneholde en mer komplisert URL enn for eksempel brewdog.com. Den kan peke til et spesifikt produkt (brewdog.com/beer/headliners/punk-ipa). Hvis man finleser dokumentet vil nok ikke denne URLen være lov å printe, selv om de ikke spesifikt nevner det. Det er jo også ganske håpløst å forby: Hvis man kan linke til brewdog.com er siden om Punk IPA to klikk unna.

En annen sak er jo at brewdog sin hjemmeside neppe er lovlig i Norge: En beskrivelse som «an explosion of tropical fruit and an all-out riot of grapefruit, pineapple and lychee before a spiky bitter finish» er på ingen måte «nøktern», der nøktern defineres som «ikke inneholde salgsfremmende ord og uttrykk, gi en positiv framstilling av alkohol, være særlig framtredende, legge til rette for videreformidling av informasjonen i andre kanaler eller på annen måte direkte eller indirekte oppfordre til alkoholbruk.»

Slik jeg ser det har Helsedirektoratets jurister hengt seg opp i et poeng med QR-koder: De er vanskelige å sjekke (det er jo derfor ingen bruker dem heller), og derfor bestemt seg for å forby. Det de ikke har fått med seg er at det er like vanskelig å sjekke URLer, og at de aller fleste hjemmesidene til utenlandske bryggerier ikke vil holde seg til Norsk lov. Dermed burde de igrunn forby URLer også. Problemet er bare søkemotorene: Hvis du holder ei flaske fra Brewdog i hånda er det ikke vanskelig å finne hjemmesiden deres, uavhengig av om URLen er printet på flaska.

Dermed burde vi kanskje tilby alt øl i nøytrale flasker uten bryggerinavn? Kun nøktern informasjon om stil, ingredienser og smak?

Jeg håper virkelig at juristene i Helsedirektoratet (eller direktoratet for flisespikkeri og overformynderi) klarer å ta innover seg at det i prinsippet ikke er noe som skiller en QR-kode og en URL. Hvis de ikke skjønner det kan jeg gjerne forklare det nærmere over en øl. Jeg lover å omtale den i nøytrale ordelag.

* Merk: Kinn bruker meg bekjent ikke QR-koder på flaskene sine, dette er et konstruert eksempel.

Artikkelen Jurister på teknologibærtur er hentet fra Ølportalen.

Sagene bryggeri – og Henning Thoresen – var i fjor vår norsk bryggeriverdens enfant terrible: De la seg ut med «alt og alle». I tillegg registrerte Thoresen endel varemerker i 2015. Faktisk så mange at det ble norsk årsrekord og fikk det til å blippe på radaren til e24.no.

«Varemerketrolling» var den kortfattede kommentaren fra Lars Marius Garshol, og det er en nærliggende forklaring. Verbet «to troll» er engelsk for «å pilke», og ved å reservere seg en rekke varemerker som det er sannsynlig at noen andre tenker på eller kan komme til å ønske å bruke, så kan man senere selge det videre til fortjeneste. Dersom du tenker på et nytt produkt, er internettdomenet og varemerkerettighetene noe av det første du bør skaffe deg. Derfor er det vanskelig å forhåndsdømme noen for varemerketrolling, siden vi ikke vet om Sagene og andre Thoresen-firma kommer med noen dusin nye øl. Og selv om vi med tid og stunder får fasiten, så er det bare Thoresen selv vet om det var en reell intensjon om å brygge dem eller ikke.

Men det finnes en alternativ forklaring. Han har bare registrert varemerker han kanskje tror at han kan komme til å trenge, men uten særlig mål og mening, og over en lav sko. Når jeg ser på hva som er registrert, er det ikke typisk trolling. Dessuten har de fått temmelig direkte avslag på mange av dem – så det ville være inkompetent trolling.

Hvilke varemerker dreier det seg om? Og hvorfor skal vi bry oss? For det første er varemerker en måte å hegne om en intellektuell eiendom. Når Sagene eller Thoresen har plantet sitt bryggerimerke på bestemte ølnavn, er det relevant for andre bryggerier å vite om hva som er blitt «no trespassing». Dernest kan en samling av så mange varemerker kanskje fortelle oss noe om hva Sagene tenker om fremtiden.

La oss først søke på Sagene bryggeri hos Patentstyret (beklager, jeg får ikke til å dyplenke til søkeresultatene, så leserne for skrive inn søketeksten selv). Da finner vi ni varemerkesøknader.

Dette ser ikke så ille ut. Rett nok har Sagene vært kreative, men de to varemerkene de har fått innvilget er bryggeriets navn sammen med logoen deres (og det skulle jo bare mangle), og «Oslofjord». Riktignok har fakturaen blitt returnert av Postverket med beskjed om at ny adresse var ukjent – hvordan klarer man å søke om registrering av varemerke med ugyldig adresse? Men Patentstyret har vært hyggelige og sendt det på ny pr e-post.

Her er klasse 32 mineralvann og øl, mens klasse 33 er alkoholholdig drikk utenom øl. Vi ser at de har forsøkt å registrere «julebock». Merk at dette ikke er «Sagene julebock», men bare «julebock». Jeg ser for meg en livlig diskusjon med Ringnes som har brygget «julebokk» i snart to tiår. Grunnen for avslaget er at man ikke får registrert en ren beskrivelse av varen. «Julebock» er i praksis en betegnelse på en øltype, og heller ikke Ringnes har varemerkebeskyttet «julebokk». Om Sagene hadde for eksempel registrert «sagbokk», så hadde det formodentlig gått igjennom.

Det samme gjelder de andre søknadene. Det nytter ikke med å blande språk som i «Vatn of Norway». Så lenge det bare er en ren beskrivelse av et produkt, kan det ikke varemerkebeskyttes. Søknaden på «Sagene» ble avvist, da man ikke kan nekte andre bryggerier å bruke stedsbetegnelsen for sine øl. Dog er «Sagene bryggeri» naturlig nok blitt registrert. De to henleggelsene kom forøvrig i retur med ukjent adressat – dog en annen ugyldig adresse enn for registreringen av «Oslofjord».

Trolling? Nei, egentlig ikke. De betaler typisk fra 2600,- og oppover for disse registreringene. Og de ser ut til å ha støttet statskassa for flere forfeilede varemerkeregisteringer. Dersom dette er trolling, må han gjerne trolle seg igjennom hele norskordboka, så blir det litt mindre skatt på meg. Dog, de betalte ikke for «Sonja Henie», «Seilskute», «Sagene akevitt» og «Sagene juleakevitt». Det er ukjent for meg om det er manglende betaling eller at søknaden ble trukket, men passer dårlig med at det skulle være trolling.

I det minste sier det noe om ambisjonene til bryggeriet. De siktet mot en Oslo-identitet og tenkte på å destillere i tillegg til å brygge. Ett av varemerkene er registrert av Sagene Bryggeri, men er per i dag eid av Norske Bryggerier AS. Eierskapet er tilsynelatende overført omtrent samtidig med at Sagene sluttet med en ekspansiv praksis rundt varemerker. Overført til hvilket firma? Norske Bryggerier AS er enda et Thoresen-firma. I dag er han «bare» er vanlig styremedlem i Sagene Bryggeri, mens andre ser ut til å ha overtatt roret. Derimot virker det som han er mutters alene i Norske Bryggerier, bare støttet av sin kone som vararepresentant til styret. Er Norske Bryggerier AS involvert i varemerker? Ja. Mange! Og nå begynner det å likne litt mer på trolling. Her er de (merk at noen få av disse er med logo):

For å summere (og unngå skriking med CAPS LOCK!) så har de fått registrert Nordmarka, Fullrigger, Luftskipet Norge, Kvitfjell, Nordmarka Vørterøl, Actiebryggeriet, Skutepils, Eplehagen, Naboens Hage, Bærkraft, Dugnad, Sober, Sober Club, Fellini, Oslofjorden, Rakkar, Staut, Shimokita, Brigg, Norske bryggerier.

Flere av disse er relativt uproblematiske, men noen er problematiske. «Brigg» er for eksempel et fellesnavn på lettøl introdusert på 1970-tallet. «Staut» er et øl som Valdres Gårdsbryggeri har brygget i mange år – men som nå viser seg at Thoresen registrerte i høst. Dessuten er «Actiebryggeriet» et kortnavn på flere bryggerier rundt om i Norge, der full form gjerne var Actiebryggeriet i X. «Shimokita» ante jeg ikke hva var før jeg søkte på Google … noen må ha en eller annen sær interesse, tror jeg. Let selv på Google – helst på bilde-søk.

Interessant er det også å lese gjennom de som ikke er blitt registrert: Det norske ølet, Humle, Fortuna Bryggeri, Ola Ale, Eplehage, American Lager, New York Lager, Karipils, Olapils, Kjørepils, Norske, Landsøl, Eroica. Det hadde vært særdeles problematisk om man hadde gitt varemerke på navnet på en ingrediens som «Humle», eller navnet på en humlesort som «Eroica». Her er det vanskelig å tolke det annerledes enn at man forsøker å få registrert noe som er problematisk, men som kunne gått igjennom dersom personen som godkjenner ikke kan noe om øl. Det samme gjelder «American Lager», «New York Lager», og ikke minst «Landsøl». Imidlertid er disse ikke egentlig forkastet, men registreringsgebyret er ikke betalt. Det ser ut som det bare er «Kjørepils», «Norske» og «Olapils» som er betalt for, behandlet og avvist. Den siste fordi det kan forveksles med et internasjonalt varemerke «OLA». Med andre ord, det stopper oftere på betalingsviljen enn på Patentstyret.

Kong Sverre og Håkon Håkonson kolliderer med varemerker for cognac, og de er avslått, uten at klagefristen ennå er gått ut.

Mer interessant er varemerkene som er søkt om, og som er under behandling eller der man venter på at registreringsgebyret skal betales: Oslo Brenneri, Oslo Spritfabrikk, Hjula Brenneri, Det Sorte Får, Brewed in Norway, Nordstoga, Indre, Støl, Ecologic, Sørlandet, Styrepils, Camping.

Her kommer neppe «Støl» igjennom fordi noen har registrert «Stølen Gårdsbryggeri» som varemerke. «Camping» er et for generelt ord. «Styrepils» ekskluderes fordi det bare en sammensetning av styre/kjøre og pils, og derfor tolkes som en varebeskrivelse snarere enn et navn. «Sørlandet» er et geografisk navn. Det er forøvrig en sak der Thoresens gode venner ved Arendals Bryggeri burde våkne opp, siden de har produsert Sørlands Juleøl. «Ecologic» er et generelt uttrykk og det beskriver en kvalitet ved varen – selv om det er på engelsk.

Ett av de som kanskje kommer igjennom er «Det sorte får», og der burde Berentsens Brygghus reagere. Så er det noen varemerker som ikke bare er et navn, men også en logo eller inneholder grafiske elementer, som generelt er mindre problematisk, så la meg hoppe over dem.

Men, det er mer. Leter man etter Henning Thoresen dukker Oslo Mineralvannfabrikk AS opp. Det er nok et Thoresen-only-firma, om vi ser bort fra at hans kone er vararepresentant i styret. De har forsøkt å registrere Fortuna Bryggeri, Bislett Bryggeri, Bjølsen Cola, Soria Moria – men heller ikke her klarte Postverket helt å finne frem til avsenderen av søknad, på en tredje ikke-fungerende adresse. Forøvrig ble Oslo Mineralvannfabrikk tvangsoppløst 15.12.2015 etter Aksjelovens §16-15, fordi revisor fratrådte og ingen ny revisor kom på plass. Opprinnelig ble selskapet dannet av Thoresen som Elite Hockey Manglerud AS like før jul i 2013 med formål å «Drifte Idrettslaget Manglerud Star Ishockey – Elite samt utvikle relatert næringsvirksomhet.» Firmaet endret så navn og fokus til Bryggeri Invest i januar 2015 og til Oslo Mineralvannfabrikk i februar 2015.

Vi finner også enkeltmannsforetaket Sagene Industrier H.E.Thoresen, som de vel to årene det har eksistert også har hett «Henning Thoresen Vinhandel» og «Nordic Performance H.E.Thoresen». Dette foretaket har forsøkt å registrere Hjula Brænderi. Det er tredje gang (en, to, tre) på under fire måneder at Thoresen forsøker å registrere en variant av dette navnet. De to første gangene ble det ikke betalt gebyr. Den tredje registreringen har ennå ikke forfalt. Hvorfor registrere det på ny om han ikke betalte de to første gangene? Fokuset på dette navnet kommer trolig fra at Sagene bryggeri holder til i en bygning som en gang i tiden har huset Hjula Veveri.

Og mer kryptisk blir det, for ut av varemerkeregisteret ramler også Jæren Bryggeri AS, der Thoresen har sendt søknad om varemerket «jærsk», med returadresse hos et regnskapsbyrå på Jæren. Igjen er det et Thoresen-only-selskap, med kona som vararepresentant. Et aksjeselskap kan klare seg med én person i styret dersom aksjekapitalen er under tre millioner, under forutsetning av at det er valgt en vararepresentant. I denne søknaden om «jærsk» er det også tatt med varegrupper som kjøtt, fisk, fjærkre, frukt og grønnsaker. Men han fikk avslag av samme grunn som han ikke fikk «Norske» – det betegner et generelt opphav, ikke et spesielt produkt.

Hvorfor holder han på slik? Noen, som Staut, Julebock og De sorte får høres ut som å snappe opp eksisterende produkters navn. Andre virker det som man forsøker å plukke opp gamle bryggerinavn. Mange virker som det er noen som har fått en tilsynelatende god idé – og så har man kommet på andre tanker og latt være å betale registreringsgebyret. Er det trolling? Nei, det virker ikke systematisk. Er det produktutvikling? Neppe. Er det katt-og-mus-lek med Patentstyret? Tja. Er det bare et tidsfordriv? Da er det i så fall dyrt, for gebyret for å registrere et varemerke er nærmere tre tusen kroner.

Derimot finner jeg ingen varemerker på Bryggeriet Kødn (som jeg formoder er valdresdialekt for korn og ikke inspirert av et visst slenguttrykk). Det annonseres lansert våren 2016 på hjemmesidene til Norske Bryggerier. Der finner vi i hvert fall igjen referanse til mørk Olapils og lys Karipils – til tross for at varemerkene ble henholdsvis avvist og ikke betalt for.

… det er i hvert fall ikke lett å bli klok på Sagene Bryggeri – eller rettere sagt Thoresen, for Sagene er flere personer enn Thoresen, mens de fleste øvrige bedriftene er mest Thoresen og den obligatoriske vararepresentanten. Jeg sliter med å se at denne vinglete adferden i varemerkeregistrering er konsistent med et seriøst bryggeriinitiativ. Ikke er det spesielt ølfokusert, ikke virker det lønnsomt, og ikke virker det seriøst å bomme gjentatte ganger på returadresse. Det virker mest som inkonsistent virring mellom alskens innfall og idéer – som et kreativt oppkomme av idéer kombinert med manglende fokus på gjennomføring.

Denne kommentaren ble først publisert på bloggen til Anders Christensen. Teksten er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Artikkelen Sagene og varemerkene er hentet fra Ølportalen.

Det har vært kjent i bryggemiljøet en stund at sentrale personer i Haandbryggeriet vil selge seg ut, rett og slett fordi de har nådd pensjonsalderen. Et par friere har vært på døren og et par andre har gitt seg før de kom så langt. Denne uken kunne imidlertid Finansavisen slippe saken om at det nystartede Norbrew skal kjøpe de 60 prosent av aksjene som er ute for salg. Det passer selvsagt ekstra godt for Norbrew å slippe det i nettopp Finansavisen, slik at de kan få nyheten ut der de mener muligheten er størst for å nå mulige investorer.

Det som overrasker noe mer er hvordan Finansavisen, som burde ha litt kompetanse på tall og økonomi, villig stiller opp som mikrofonstativ og ukritisk videreformidler budskapet om et kjempekonsern i emning. Dagens Næringsliv er like passive og siterer egentlig bare Finansavisen. Begge avisene bruker for øvrig begrepet «raider», et snodig ordvalg når Norbrew sitter på tre egne bryggerier, hvorav to er startet av de involverte, og kjøper ett til.

La oss se litt på de oppgitte, og i mine øyne oppblåste, tallene som presenteres i avisene.

Verdien

39,5 millioner hevder Norbrew at de er verdt før emisjon og oppkjøp. Dette skal da være summen av de tre bryggeriene og paraplyselskapet og jeg tar som en selvfølge at det er nettoverdier vi snakker om. Det vil si det en mener en kan få for konglomeratet inklusive gjeld. Vi har da Oslo & Akershus som etter det jeg kjenner til ikke brygger noe som helst for tiden og som hadde bokført 30 000 i verdier i 2014; Northern & Co, som startet opp i fjor og frem til nå stort sett har tæret på egenkapitalen og Voss Fellesbryggeri som ligger litt etter Northern i løypen og har tæret på sin. På toppen har vi nyetablerte Norbrew med hele 30 000 i aksjekapital. Totalt sett snakker vi da om 500 000 i aksjekapital og en så kort tidsperiode med inntjening at om de virkelig har verdier, materielle og immaterielle, for 39,5 millioner bør Dagens Næringsliv finne opp en ny pris, for Gaselleprisen strekker rett og slett ikke til. At de skulle ha puttet så mye penger inn i selskapene finner jeg rett og slett usansynlig for serie- og paralell-oppstartere. (Husk at vi snakker om nettoverdi.) Det kan og nevnes at Norbrew da priser seg selv langt høyere enn det totalverdien av Haand blir, utfra det de skal være villige til å betale for 60%. Bare Voss Fellesbryggeri alene har vært omtalt i avisene som verdt 17,5 mill., og det før de hadde brygget en eneste dråpe.

Dette gjør at jeg også er skeptisk til om Norbrew faktisk har tilgjengelig de midlene de hevder «for å bygge kapasitet». Hvorfor skulle det være nødvendig med en så rask emisjon om de hadde penger på bok. Emisjonen ville vært lang lettere å selge om Haand allerede var en del av pakken og har de ikke frie midler vil de heller ikke være en god eier for Haandbryggeriet. Det en trenger langsiktig planer og rendyrking av konsepter, design og markeder, fremfor raske beslutninger for å tilfredsstille et behov i en paraplyorganisasjon, uten nevneverdig økonomisk styringsrom.

Samtidig er det selvsagt lett å skjønne at nåværende eiere av Norbrew å påberope seg disse verdiene og dermed ikke måtte «gi fra seg» mer enn 25–30 prosent av aksjene i emisjonen.

Omsetningen

100 millioner skal de nå i omsetning til neste år. Et særdeles hårete mål når Haandbryggeriet, som er den som bringer nevneverdig eksisterende omsetning til bordet, i 2014 hadde tidenes beste med 22 mill. og har en nedgang i produsert mengde i 2015. For å få opp tallet regner jeg med at alle statens avgifter er tatt med. Noe som er passe håpløst når det gjelder å få oversikt over hva en har mulighet til fortjeneste på. De bruker neppe samme metode når de skal regne prosentvis fortjeneste.

Jeg ser heller ikke bort fra at en teller store deler av fremtidig omsetningen flere ganger. Dette kan gjøres ved at en selger øl fra bryggeriene til Norbrew som så selger det videre til grossist og/eller detaljist. Slikt gjør at mer penger flyttes, men det blir ikke mer lønnsomt av at en da teller totalbeløp ved hver transaksjon mellom forskjellige AS-ene.

Kapasiteten

10 000 000 liter i året høres mer ut som tenk-på-et-tall enn faktiske beregninger. For å sette det litt i perspektiv: Dersom en brygger 365 dager i året må det brygges 27 400 liter hver dag. Om dette fordeles jevnt og vi antar at O & A kjører i gang med en kapasitet på 4 000 liter får vi en totalkapasitet på 16 000 i brygghusene og hvert bryggeri må brygge i snitt 1,7 ganger i døgnet. Med brygging 5 dager i uken, inkludert julaften og andre helligdager, vil en måtte brygge 2,4 ganger i døgnet. Det vanlige på håndbryggerier er 2–4 ganger i uken og ikke mer en doble batcher. Svinn og reduserte volum ved sterke øl er utelatt i alle disse regnestykkene og skulle det vært brukt i produksjonsplanlegging ville det vært naturlig å anta at en får ut ca. 85 prosent av fysisk kapasitet.

Samtidig er det ikke i brygghuset, men i gjæringskapasiteten flaskehalsen er på et bryggeri. Det er vanlig å regne med 18 dagers gjennomløpstid på et brygg og med 10 mill. liter vil en da ha behov for en samtidig gjæringskapasitet på ca 500 000 liter (10 mill x 365/18), noe jeg er overbevist om at de ikke har. Jeg har rett og slett ikke sett slike tall siden Henning Thoresene hevdet at Sagene skulle flytte all produksjon til et lite bryggverk i Oslo og brygge 24 timer i døgnet.

Største aktør

Selv mener Norbrew at de etter et kjøp av Haandbryggeriet blir landets største aktør innen håndbrygget øl. Dette er direkte feil. Størrelsen på en aktør blir målt etter hva som produseres og selges og ikke utfra en teoretisk (og oppblåst) kapasitet. Samlet var disse bryggeriene i fjor landets 12. største og 5 største innen håndverksøl, med 1/3 av produksjonen Hansa Borg Bryggerier rår over i Nøgne Ø og Austmann. Nå kan det selvsagt hevdes at Nøgne Ø og Austmann ikke kan regnes som håndverksbryggerier når det er kjøpt opp av HBB, men da vil en og slite med å regne Norbrew som det samme om de kjøper det omtalte svenske bryggeriet. Kapasiteten der er på størrelse med Mack og Aass sin samlede produksjon.

Konklusjon

Mye av hypen rundt håndbrygget øl kommer av Hansa Borgs oppkjøp av Nøgne Ø. Det kan dermed være naturlig å sammenligne med nettopp dette. Litt mer undersøkende journalister enn de som har formidlet for Finansavisen og Dagens Næringsliv i denne saken har der funnet at utfra hva som ble ført i regnskapet kunne en ekstrapolere til en verdig på 88 millioner for hele Nøgne Ø. (De har da ikke tatt hensyn til avtalen om at Kjetil Jikiun skulle jobbe et gitt antall år.) Å mene at tre bryggerier som knapt er i gang med å produsere øl da skal være verdt 45 prosent av et av landets best internasjonalt kjente merkevarer blir i mine øyne ikke annet enn tåpelig. I tillegg til dette står prisvurderingene av Haandbryggeriet og Norbrew heller ikke i forhold til hverandre. Tre bryggerier med minimalt med produksjon og kunder kan rett og slett ikke være verdt neste dobbelt så mye som en innarbeidet merkevare og et av landets best kjente bryggerier.

Finansavisen fikk heller ikke klart frem at handelen er ennå ikke gått helt i orden og kjenner jeg de ansatte i Haandbryggeriet rett håper de den skal stanse på grunne av manglende finansiering eller andre teknikaliteter. Hva som skjer de neste ukene vet vel neppe noen, men etter det jeg hører vil ikke den ølinteresserte delen av nasjonen bli spesielt nedstemte om handelen ikke går i orden.

Det sies at «kjært barn har mange navn», men det er vel ganske trygt å si at de nye kallenavnene på Rema 1000 som har dukket opp den siste tiden ikke virker veldig tilegnet et kjært barn. Ei heller en bestevenn. Kanskje som en spøk, men så er ikke bestevennstrategien til Rema 1000 en spøk. Folk frykter for jobbene sine hos de største bryggeriene fordi de mister hylleplass i potensielt 18 av 19 fylker.

Macks ølbryggeri har ropt høyest. Trolig fordi de har mest å tape, men å miste hylleplass i landets tredje største dagligvarekjede er ikke god business for verken Aass, Hansa Borg eller noen av de andre heller. Det er heller ikke bra for forbrukeren.

Alle de store industribryggeriene har – endelig vil noen si – innsett at håndverksøl er ikke bare trendy, men godt. Folk liker gode ting og betaler gjerne litt mer for det også. Godt utvalg av gode varer og om de er til gode priser i tillegg, er man i forbrukerhimmelen.

Bestevennideologien åpner ikke for noe forbrukerhimmel. Kanskje for de som kun er ute etter det billigste, men der har man First Price, Xtra, Änglamark og Lev Vel uansett.

«Jeg har ingen tro på at forandringene Rema nå gjør vil redusere vareutvalget» sier professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås, Frode Alfnes til E24. Neivel. Rema snakker ikke om ‘å gjøre forandringer’, de sier de skal redusere vareutvalget. «Vi trenger ikke to typer salt potetchips eller to typer samme syltetøy», har konserndirektør for strategi og innkjøp i Rema 1000 Norge, Lars Kristian Lindberg, sagt til leverandørene, ifølge Aftenposten. Hylleplassen er der, så du får mindre mangfold, mindre individuell frihet og mindre forskjell, bare mye, mye mer av akkurat det samme.

Det Reitan-gruppen ikke har forstått, er det at folk er knyttet til sine lokale merker og identitet; Mack i Tromsø, Aass i Drammen og Hansa i Bergen. Så må man huske på at folk flytter på seg, men ønsker en liten dråpe hjemmefra for det. Ironien er at de som har slått et slag for «Æ», ikke har sett andres behov for «me», «mi», «vi» og «oss».

Se bare på hvordan en bydel i hovedstaden nesten gikk til krig mot ølnerdene, da sistnevnte stilte spørsmål ved å selge «ekte Oslo-øl» all den tid ølet ble brygget i Arendal (noe det fortsatt gjør) og hverken bryggverk – eller lokale å ha det i – var i bryggeriets besittelse månedsvis etter lansering av ølet. Da kan man tenke seg lokalpatriotismen når ølet faktisk har en historie og opprinnelse fra en bydel, by, fylke eller landsdel.

For det er akkurat dette bryggeriet, samt dets tidligere, lite troverdige frontfigur, som er Rema 1000 sine nest-bestevenner. Rema har allerede eierinteresser i øl som brygges i Sandefjord og Arendal, samt to bryggerier som etter sigende skal starte i Bryne og Bergen. Om strategien er det samme som med Sagene, holder det med et lite kontor i hvert fylke og en etikettmaskin som påberoper seg at ølet er fra samme fylke som bryggerikontoret ligger i, ikke nødvendigvis brygget der, men heller hos «Rema-bryggeriene».

For det er egentlig det som er mest irriterende; at det skal mer generisk pilsner-typer ut til folket. Ja, industribryggeriene lager generisk pilsnere de også, men de har stukket tåen inn i håndverksølstuen og laget sine versjoner av de mest populære øltypene. De har også startet sine egne mikrobryggerier. Småskalabrygg som utvider deres sortiment for oss litt viderekomne. Dette er hva vi mister, når Mack, Aass og HansaBorg mister hylleplass. Vi må ikke glemme at salg og distribusjon av håndverksølet fra Kinn er det Mack som står for, Aass har sitt pilotbryggeri, mens HansaBorg har ansvaret for Waldemars, Austmann og Nøgne Ø mot dagligvarehandelen.

Vi mister ikke bare ett og annet industribryggeri, men i tillegg seks håndverksbryggerier i samme slengen. Minst. Både Lars Kristian Lindberg og Mette Fossum Beyer i Rema 100 Norge har uttalt at kjeden skal tilknytte seg 19 småbryggerier. Det reiser endel spørsmål:

Så hvem er disse 19 bryggeriene?

Har de allerede kontakt med disse 19 bryggeriene?

Er det en strategi bak hvilke bryggerier som skal være med på den satsningen?

Skal de 19 representere hvert sitt fylke og vil ølen bli brygget i det fylket, eller ved bryggerier/ selskaper Rema har eierinteresser i?

Hvor mange øl fra hvert bryggeri er det de beregner å satse på?

Dette er spørsmål som Rema har fått tilsendt på e-post gjentatte ganger, men som de har valgt å ikke svare på. Ved henvendelse per telefon, setter de over til «den ansvarlige», men denne personen har jeg ikke fått i tale, da linjen har blitt brutt åtte -8- ganger. Åpenhet er tydligvis ikke en bestevenn det heller.

Vi kan bare gjette oss frem til disse 19, men at det er med stor sannsynlighet at Grans, Ladegaards brygghus (som brygges hos Grans), Det gode norske (som «brygges i Norge» – sukk!), Sagene (som brygges i Arendal) og hva enn Norske bryggerier ender opp med å bli (mest sannsynlig starte kontraktsbrygging i Arendal eller hos Grans i Sandfjord, før bryggerier i Bergen og på Jæren er funksjonelle), er de som blir nestbestevenner av Rema 1000. Altså det resterende vareutvalget eller «mangfoldet». Sorry, men tenna løper ikke i vann.

Reitan- gruppen kjøpte opp Lidl, etter at sistnevnte ble et treårig, økonomisk mareritt i Norge. Nå legger de opp til å selge like ukjent og kjedelig øl som det Lidl gjorde. Jeg er usikker om det er så smart. For til og med Lidl UK har slengt seg på håndverksøl-trenden, bare at de har nok innsikt til å satse på kjente merker, i tillegg til sine egne brygg.

Rema selger hundefôr fra kjente merker, men har også et eget merke på hundefôr. Det heter «Bestevenn».
De burde holdt seg til den «bestevennen». Og bare den.

Et passe etablert håndverksbryggeri står gjerne på fire økonomiske bein. Dagligvare, Vinmonopolet, HoReCa og eksport. Hver av disse har sine særpreg og krever sine tilpasninger, men de har og sine fellestrekk. Her konsentrerer jeg meg om flaske og boksstørrelser.

Dagligvare

Butikken er ikke et sted en først og fremst går for å handle øl. Øl blir dermed noe en tar med seg når en først er der og dermed blir dette det mest prissensitive markedet. Uansett hvor feil det er vil førsteinntrykket være at en 0,33 til kr. 41,- er billigere enn en 0,5 til kr. 56,- og de færreste tar seg tid til å sjekke hva som gir mest øl for pengene. I tillegg vil dette gjerne være et øl som kjøpes for å teste noe nytt og da føles det rettere å risikere kr. 41, – enn kr. 56,-. I tillegg kan det være en faktor at dette er det markedet en møter flest kvinner. Misforstå meg rett, det er ikke bare kvinner som handler til familien, men det er færre av dem på spennende ølpuber og på Vinmonopolet enn i dagligvareforretningene. Disse kvinnene synes gjerne at 0,5 liter blir i meste laget. Som om dette ikke var nok standardiseres gjerne butikkhyller og da havner alt som ikke er standard høyde (en flaske / to bokser) øverst eller nederst og dette er ikke gode plasser.

Oppsummert er det ikke tvil om at 0,33 liter flasker eller boks passer best i dagligvarehyllene.

Vinmonopolet

På Vinmonopolet arter det seg litt annerledes. Der går en inn for å handle alkohol og fokuset er gjerne på smak og literpris. Dermed vil ikke 0,5 eller 0,75 liter virke spesielt skremmende. Polutsalgene er også noe mer fleksible med henblikk på flaskestørrelser.

HoReCa

I markedet for Hotell Restaurant og Catering (HoReCa) er det flere ting som taler for 0,33. Pris er en viktig faktor. Med påslag blir fort en 0,5 eller 0,75 liter flaske dyr og blir dermed også stående lenge i hyllen. Noe så banalt som kjøleskap kan og være en faktor her. De lave kjøleskapene under disk passer dårlig for store flasker. Husk og at om du kjøper håndverksøl så serveres det i 0,35 liter de aller fleste steder.

Det er ingen tvil om at HoReCa vil ha 0,33 liter flasker og bokser.

Eksport

Dette er et lite «bein» for de aller fleste, men samtidig et område der det er gode muligheter for vekst eller litt større kortsiktige avtaler. Fellesttrekket for alle land det er aktuelt å eksportere til er at de knapt vil ha ølet ditt om det ikke kommer i 0,33. Noe som har ført til at flere bryggerier har hatt synkende eksportandel de siste årene.

Det andre

Vi har da en situasjon der 3 av 4 markeder foretrekker 0,33, mens Vinmonopolet fungerer greit for større enheter. Jeg har stor respekt for stabukker som Espen Lothe, som har gått tilbake til 0,75 for det meste på Vinmonopolet, men leverer en del 0,375 til de andre markedene. Slike løsninger fører imidlertid til del mer arbeid. I første rekke med omstilling av tappemaskin. Noe som ikke er en uoverkommelig jobb om maskinene var kjøpt inn med dette i tankene, men fort tar mange timer om det er en litt billigere variant. Mer lagerplass kreves og når en skal sikre nok flakser, korker, etiketter og esker i forskjellige størrelser. I tillegg skal alt dette og prislister, innkjøp og tilgjengelighet av alle produkter i forskjellige kombinasjoner. Her har enda en annen faktor kommet inn i det siste. Dagligvare og små utesteder har begynt å etterspørre kartonger på 12 x 0,33, fremfor de tradisjonelle på 24 x 0,33. Med andre ord enda en kombinasjon for lister, lager og bestillinger.

Konklusjonen

Når en så er i bransjen for å bryggegodt  øl, og selge det med nok fortjeneste til at de ansatte får sin lønn og investorene får igjen litt mer penger de hadde fått på sparekontoen, må en finne løsninger som fungerer i hverdagen. For mange blir da den logiske løsningen å gå for 0,33 beholdere over hele linje. Selv om jeg elsker å sette meg ned med en 0,75 Bresjnev fra Kinn eller en 0,5 #500 fra Nøgne Ø mener jeg oppriktig at vi kunder bør være mer opptatt av at det er godt øl i beholderen enn om vi kjøpe 2 eller 3 for å få med oss en liter øl hjem.